manedens_farge

MÅNEDENS STATSVITER NOVEMBER: MARIE BJELLA

mariebjella
Foto: Rambøll Management Consulting

AV : Vilde Marie Ørnung

Marie Bjellas interesse for reising og amerikansk utenrikspolitikk førte henne til studier i internasjonale relasjoner i Australia, og statsvitenskap ved UiO. I hennes jobb som konsulent i Rambøll Management Consulting får hun god bruk for metodekunnskapene fra mastergraden og utfordret sine analytisk ferdigheter og fremstillingsevner. Arbeidsdagen er variert med høyt tempo og mye moro. Hennes råd til studenter er å skaffe seg en relevant deltidsjobb ved siden av studiene.

Les videre

manedens_farge

MÅNEDENS STATSVITER OKTOBER: LINE HAUGLAND

Av: Vilde Marie Ørnung

linehaugland
Foto: Simon Johannsson

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Line Haugland har alltid hatt ett brennende samfunnsengasjement, og sier selv at veien blir til mens man går. Kunnskap om grunnlovsreform i Kenya, erfaring fra lokalpolitikk i Arendal og arbeid i Forskerforbundet har ført henne til Brussel. I dag stortrives hun som kommunikasjons-rådgiver ved den norske EU-delegasjonen. Hennes råd til studenter er å la seg engasjere utenfor lesesalen. I norsk utenrikstjeneste trenger man mennesker med både stor bredde- og detaljkunnskap om samfunn og politikk.

Les videre

bashar-al-assad-su_1925765b

Bashar al-Assad – øyelegen med alles øyne på seg

Tekst: Christoffer Naustdal Hjelm.

Syrias president Bashar al-Assad var lillebroren som studerte i London for å bli øyelege, men som ble kalt hjem til Syria da farens forberedte arvtager døde i bilulykke. Han endte opp med å bli en kalkulerende diktator som har drevet regelrett krig mot sin egen befolkning i over fem år.

Om ikke Syrias president Bashar al-Assad har et innholdsrikt nok hverdagsliv, så har han de siste årene hatt ekstra begivenhetsrike fødselsdager. Da han feiret trettiseksårsdagen sin 11. september 2001, humret han nok litt da han så TV-overføringene av de to Boeing 767-maskinene som fløy inn i World Trade Center, og nyheten om at sunnimuslimske jihadister sto bak. På førtitoårsdagen, i 2007, skapte hans nærmeste allierte, Vladimir Putin, stor furore i verden da han prøvesprengte det som har blitt kalt ”Alle Bombers Far” – den antatt kraftigste ikke-nukleære bomben i verden.

Da militante islamister på førtisyvårsdagen hans i 2012 angrep det amerikanske konsulatet i Benghazi og drepte blant andre Christopher Stevens – den første amerikanske ambassadøren som har blitt drept i aktiv tjeneste siden Adolph Dubs ble drept av venstreradikale i Afghanistan i 1979 – var nok svetteringene under den mørke dressjakken blitt betydelig større siden sist. Ikke bare fordi hans diktatorkollega på den andre siden av Middelhavet, Muammar Gaddafi, hadde blitt lynsjet av de samme grupperingene et år i forveien, men fordi han var dypt involvert i manipulering av ekstremistiske opprørere selv.

De seneste atten månedene hadde et opprør spredd seg til hele landet fra landlige Deraa, hvor ungdommer ble brutalt arrestert for å ha tagget antiregimegraffiti på veggene. Protestene var inspirert av det de mest tabloide av oss kalte Den arabiske våren: Opprørene i MØNA-landene i kjølvannet av at den tunisiske grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi satt fyr på seg selv i protest etter gjentatte ganger å ha fått varene og vekten sin konfiskert av bestikkelseshungrige politibetjenter.

Bashar prøvde å kontrollere informasjonen om hvor hardhendte hæren og mukhabarat, etterretningstjenesten, var med demonstrantene, men i motsetning til da faren Hafez beordret Hama-massakren i 1982, hadde hver og en av demonstrantene nå en smarttelefon i hånda – og YouTube, Twitter og andre sosiale medier og publiseringsplattformer fløt over av politivold, overgrep og tårevåte appeller til verdenssamfunnet om hjelp.

Men der Tunisias Ben Ali, Egypts Mubarak og Libyas Gaddafi allerede var fjernet fra makten med varierende grad av dramatikk, satt altså Assad fortsatt i sitt presidentpalass på et høydedrag over bydelen Mezzeh i Vest-Damaskus, bygget i samme carraramarmor som Michelangelos David og Operahuset i Oslo, med relativt god avstand til artilleriilden i resten av landet. La oss spole raskt tilbake for å se hvordan dette kunne ha seg, og hvordan hans venn Putin og militante islamister passer inn i bildet.

Bashar al-Assad vokste opp i Damaskus aldersmessig i midten av en søskenflokk på seks, hvor hans far Hafez al-Assad etter flere militærkupp på sekstitallet konsoliderte sin makt i 1970, og hersket alene med stort fokus på sin person og sitt dynasti. Unge Bashar var ikke særlig opptatt av verken makt eller militæret, men fokuserte på medisin, og flyttet etter hjemlig grunnutdannelse til London for å studere oftalmologi – han ville bli øyelege. Broren Bassel var preppet til å ta over tronen, han var Bashars diametrale motsetning: En fallskjermjeger med sans for fart og spenning. I Latakia, hjemstedet til brorparten av Syrias alawitter, hvor Assad-familien pleide å feriere, har de et ordtak: ”Kjøre som Bassel”.

I morgentåken 21. januar 1994 smalt Bassels Mercedes-Benz inn i et betongelement i 150km/t på vei til flyplassen i Damaskus, og Bashar måtte legge igjen skissene av netthinner og bøkene om grå stær i leiligheten i London og komme hjem. Tankene går til protagonisten Bassam i TV-serien Tyrant, som Homeland-skaper Gideon Raff visstnok skrev etter å ha sett en nyhetssending som omtalte Bashars hjemkomst.

Da faren døde i 2000 hadde Bashar rukket å tilbringe seks år i Syrias militær- og sikkerhetsapparat, og grunnloven var allerede forandret så den innesluttede 35-åringen kunne overta som øverstkommanderende for både militæret og statsapparatet. Det var knyttet store forventninger rundt maktovertakelsen til den unge, Europa-utdannede statslederen lokalt, og en periode var det tilløp til optimisme i Syria, både på grunn av perioden kjent som ”Damaskus` vår”, hvor representanter fra sivilsamfunnet møttes i salongdebatter til diskusjoner om landets politiske framtid – men også fordi han ikke la bånd på seg i sine uttalelser om USA og Israel. Den positive stemningen var kortvarig.

USA, som hadde forsøkt å tilnærme seg et Syria som var svekket etter murens fall i 1989, så at Bashar al-Assad knyttet seg nærmere Iran, forsynte Hizbollah med våpen i Libanon og etter hvert pleide omgang med Putin som etter at han tok over etter Boris Jeltsin hadde reformert det russiske forsvaret og satset på opprustning og økt tilstedeværelse.

Utover totusentallet var det en økende frustrasjon i Washington, riktig nok hadde syrisk mukhabarat gitt FBI en hjelpende hånd med å etterforske noen al-Qaida-medlemmer i Syria, men etterretningstjenesten holdt en beskyttende hånd over Hizbollah-operatøren Imad Mughniyah, som CIA mente sto bak angrepet på den amerikanske marinebasen og ambassaden i Beirut i 1983 – som drepte over 300 mennesker – og Syria ble også beskyldt for å ha en finger med i spillet da den pro-Saudiske libanesiske statsministeren Rafik Hariri ble drept av en bilbombe i Beirut i 2005. For å toppe den amerikanske frustrasjonen hadde Assad begynt å bruke Irak som brikke i sitt utenrikspolitiske spill.

Bashar var en tilsynelatende besinnet øyelege, men han steg også frem som en kalkulerende pragmatiker. Han hadde under Saddam Husseins siste leveår nærmet seg sin irakske nemesis, blant annet ved å importere olje via eksisterende rørledninger på tross av sanksjonsregimet innført mot Irak. Under opptakten til invasjonen av Irak i 2003 uttalte Assad ved flere anledninger at USA kun var interessert i regionens olje, og under den påfølgende krigen sammenlignet den daværende syriske utenriksministeren Farouk al-Sharaa USA med Det Tredje Riket og George W. Bush med Adolf Hitler.

De fleste fremmedkrigerne som kjempet mot den USA-ledede koalisjonen og statsminister Nour al-Maliki i Irak kom via syrisk territorium. Etter økningen av amerikanske tropper i Irak, og Operation Imposing Law (som skiftet navn til Operation Law and Order da det ble påpekt at akronymet O.I.L. var uheldig) begynte å vise resultater, ble mange av dem presset tilbake til Syria, hvor noen ble satt i det beryktede Sednaya-fengselet utenfor Damaskus, mens Assad ga mange fritt leide til Libanon. Der sluttet flere seg til Fatah al-Islam, infiltrerte palestinske flyktningleirer og deltok de såkalte war of the camps – som ødela store deler av Nahr al-Bared-leiren i 2007.

Det er mange som mener at det gamle ordtaket ”min fiendes fiende er min venn” har arabisk opprinnelse, og det er i alle fall den forklaringsmodellen som dukker oftest opp når man prøver å analysere Bashar al-Assads påståtte bruk av militante islamister som brikker i sitt innen- og utenrikspolitiske sjakkspill. Hvorfor skal en alawitt med sterke bånd til sjiamuslimske Iran støtte salafistiske sunni-jihadister som ønsker å styrte ham? Syrisk etterretning skal blant ha arrangert møter mellom forløperen til dagens ISIS, den Islamske Stat i Irak (ISI) og irakske eks-baath-offiserer i militær opposisjon til USA og statsminister Maliki, i den libanesiske grensebyen al-Zabadani. Det vi kan anta er at Bashar al-Assad både før og etter opptøyene startet i 2011 så på militante sunni-islamister som sine nyttige idioter, hvor den demokratiske opposisjonen ble diskreditert og det var et valg mellom ham eller jihadistene. Litt som folk sa i Tunis før revolusjonen; heller Ben Ali enn Bin Laden.

Dette var et sjansespill, og det så lenge ut som han hadde mistet kontrollen. Syria forsvant ut i en voldsspiral hvor den statsfinansierte Shahiba-militsen ikke bare slo ned på opprørere men plyndret det de kom over, nye konstellasjoner oppsto blant mer eller mindre religiøse rebeller, med navn som Jaish al-Islam, Ahrar ash-Sham og Jabhat al-Nusra. Assad – selv om han utvilsomt må ha snublet over Den hippokratiske ed i løpet av medisinstudiet – dumpet i følge FN og Human Rights Watch saringass over den regimekontrollerte Damaskus-forstaden Ghouta et par uker før bursdagen sin i 2013, og krysset dermed Barack Obamas røde linje.

Det var først da ISIS` selvoppnevnte kalifat sjokkerte verdenssamfunnet utover sommeren 2014 at det globale nyhetsbildet begynte å dreie fra demoniseringen av Assad til overfloden av artikler om de såkalte patologiske morderne i ISIS, og øyenlegen med blodet på hendene ble plutselig omtalt som det minste av to onder. Inn fra sidelinjen, om ikke ridende i bar overkropp, kom Vladimir Putin til Bashar al-Assads unnsetning og igangsatte en militær operasjon som svekket opposisjonen til et nivå vi ikke har sett dem før opprørene startet, og gjorde at det per i dag kun er Asssad-regimet, deres de facto-allierte kurdere og de globale antagonistene i ISIS som holder nevneverdige landområder i Syria.

Bashars femtiende leveår har nok derfor på sett og vis vært betydelig bedre enn hans førtiniende, da det florerte rykter om at han tilbragte fødselsdagen i tilflukt på et russisk marinefartøy i Middelhavet. Men landet han leder er lagt i grus, det har sluttet å eksistere som statlig, nasjonal enhet, og er mange år unna weberianske tanker om å oppfylle et statlig voldsmonopol. Det er derfor vanskelig å spå hvor han kommer til å feire sin femtiførste bursdag ellevte september i år – det eneste vi kan si med sikkerhet er at for hver dag han klamrer seg til makten får han stadig færre venner å feire den med.

Han vil nok fortsatt barrikadere seg i Damaskus og unne seg en harisi-kake, hans favoritt, for som den tidligere sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov – som døde på Bashar al-Assads seksårsdag – pleide å si: “om man ikke greier å fange en paradisfugl, må man ta til takke med ei våt høne”.

 

ALU_hjemmesiden_logo_2

Månedens statsviter mai: Ingvild Schei Jacobsen

Foto: privat
Foto: privat

Av: Vilde Marie Ørnung

Som programrådgiver i introduksjonsprogrammet i bydel Gamle Oslo har Ingvild Schei Jacobsen fått brukt erfaringer hun har fra internasjonalt feltarbeid i Tanzania, arbeid i klesbutikk og  som ansatt på et lokalt NAV-kontor. Hennes tips til studenter er at man ikke skal undervurdere sin egen arbeidserfaring, og at man bør studere noe man er engasjert i. På denne måten lærer man mer, og man vil få en jobb man trives med.
Les videre

ALU_hjemmesiden_logo_2

Statsvitenskapelige erfaringer fra overgangen til arbeidslivet

Onsdag 27. april møttes vi i Auditorium 3 i Eilert Sundts Hus og fikk besøk av fire tidligere statsviterstudenter som nå har kommet seg ut i jobb. 30 fremmøtte fikk gleden av å høre de besøkendes historie om hvilken bakgrunn de hadde, hvordan de fikk jobb og hvilke oppgaver de har i sin nåværende jobb.

Benedicte Bjerknes forteller om overgangen fra studier til jobb i rettsavdelingen til UD.
Benedicte Bjerknes forteller om overgangen fra studier til jobb i rettsavdelingen til UD.

Les videre

8A2117BF-BEEF-4905-B4EA-2A4333E7EB73_cx36_cy6_cw64_mw1024_s_n_r1

Kazakhstan – c’est moi!

Tekst av Christian Magnus Engeness

“There will be no festivities on my birthday,” Kazakhstan’s president told administrators in March. “That’s an order.”

Nursultan Nazarbaev – hvem er han?

Det enkle og kjedelige svaret er: Kazakhstans president siden 1989. Det mer morsomme og i noen grad spennende svaret, avhengig av hvordan man vil egentlig tolke ord som «morsomt» eller «spennende», er: Kazakhstans eneveldige hersker og landets ubestridte leder med skikkelig stor U siden 1989, kanskje med tittel som Imperator, som har blitt gjenvalgt siden april 2015 med overveldende støtte; 98 % av stemmene gikk til ham.

Mannen som vokste opp under beskjedne levekår, og som sønn av kasakhiske bønder, har utvilsomt kommet meget langt i livet sitt; presidentembetet som milepæl i hans politiske karriere kan tjene som inspirasjon til alle maktdrevne personer med ambisiøse mål som etter hvert blir oppnådd. En viktig faktor blir tålmodighet. Nazarbaevs politiske karriere kan sammenlignes med Bresjnev da begge to jobbet seg gradvis oppover til det kommunistiske maktapparatet- politbyrået.

 

Leder for livstid

Det er en nedskrevet regel ved de fleste demokratier med republikansk styreform at presidentembetet skal beholdes ved maksimalt to kontinuerlige perioder; F.D. Roosevelt, som var USAs president under andre verdenskrig og fremleggingen av «The New Deal» som middel til å bekjempe arbeidsløshet i landet som følge av børskrakket i New York i 1929 som bidro til Den Store Depresjonen, står som et særtilfelle da han styrte landet i tre strake perioder. Slike begrensninger gjelder ikke for Kazakhstans allerellskede, allvitende og allmektig Imperator; han har regjert Kazakhstan siden 1989 helt uavbrutt.

I 2016 blir det 27 år med Nursultan Nazarbaev ved tronen; han trenger bare å leve minst tre år til for å knuse Stalins styringsrekord av Sovjetunionen som varte i 29 år fra 1924 til 1953. Rett og slett ikke verst. På samme måte som Putin har fått status som selve Russland, og Stalin før ham som selve Sovjetunionen etter Lenin, så har Nursultan Nazarbaev oppnådd en liknende status som ikke bare president av Kazakhstan, men staten Kazakhstan som seg selv. Ergo, staten- det er meg (l’État, c’est moi- sitat fra den franske solkongen Ludvid XIV).

Usynlige opponenter
Ethvert politisk regime er kjennetegnet av å ha noen som støtter makthaverne og noen som ikke gjør det, altså kritikere eller opponenter; begge ord er ganske like, på en måte som synonymer, avhengig av kontekst selvsagt. Man kan være kritisk uten å opponere det sittende regimet. Slik må tilfellet også være i Kazakhstan, gitt at det er helt umulig å fjerne enhver person som hadde kritiske synspunkter. Når det gjelder opponenter, og faktisk muligheten til å kunne konkurrere om presidentembetet, er tilfellet helt annet i Kazakhstan. Det samme gjelder mediefrihet som forutsetning for fri og rettferdig konkurranse og meningsutveksling.

Mediene er blitt utsatt, og er fortsatt utsatt, for sensur, noe som har vekket negative reaksjoner fra omverdenen som vektlegger demokrati og liberale friheter som tydeligvis ikke er en prioritet for Nazarbaev. Det eneste som teller er hans mening og hans ord. Alt annet er falsk informasjon. Av den grunn blir det vanskelig å finne noen opponenter; de er rett og slett blitt usynlige. Til og med Vladimir Putin, en leder mange i vesten betrakter som et erkeeksempel på en autoritær leder som følger i Stalins fotspor, har ikke klart å oppnå en lignende unilateral kontroll over mediene og opponenter, i tillegg til å kunne selv endre konstitusjonen som ville garantere presidentembetet for livstid. Nazarbaev derimot har klart det.

Makt er penger
Vi hører mange ganger at «penger er makt». Et eksempel er oligarkene som kunne påvirke politikk gjennom sin rikdom og dermed utøve makt over samfunnet som helhet, slik tilfellet hadde vært, og er i vesentlig stor grad, i Russland og Ukraina. Men man kan også snu det på hodet og si at «makt er penger».

Nursultan Nazarbaev er en autoritær leder som har klart å skaffe seg en stor formue som kommer ikke bare ham, men familien hans til gode. Mye av formuen skyldes oljeinntekter som har bidratt til å øke Kazakhstans velstandsnivå målt i BNP per capita, men også berike Imperatoren selv og hans innerste krets- en fellesnevner Nazarbaev har med Putin. Ifølge en russisk magasin anslås eiendeler til Nazarbaevs familie å være omtrent 7 milliarder amerikanske dollar. Livet er godt, for å si det rett ut, når du er enten sønn, datter, kona eller en annen slektning av Nursultan Nazarbaev.

Dobbeltmoral
Det virker som om det å ha regjert Kazakhstan med jernhånd siden 1989 har gitt den fremdeles nåværende presidenten Nazarbaev det inntrykket at det han sier skal gjelde andre men ikke seg selv. Med andre ord, et uttrykk for tydelig dobbeltmoral. Bakgrunnen bak dette er en nylig publisert artikkel fra The Guardian hvor det står at «Kazakhstans 75-år gamle president kaller for 63- år gamle embetsmenn å slutte». Unnskyld, men er ikke du selv en embetsmann, kjære President, eller har du endret konstitusjonen nok en gang som har løftet opp presidentens, det vil si din egen, status til disproporsjonale og ufattelige høyder at du ikke kan regnes som en embetsmann og derfor skal en slik regel ikke gjelde deg? Noe å tenke på.

Studentforeningene ved Institutt for Statsvitenskap, UiO