ALU_hjemmesiden_logo_2

Månedens statsviter mai: Ingvild Schei Jacobsen

Foto: privat
Foto: privat

Av: Vilde Marie Ørnung

Som programrådgiver i introduksjonsprogrammet i bydel Gamle Oslo har Ingvild Schei Jacobsen fått brukt erfaringer hun har fra internasjonalt feltarbeid i Tanzania, arbeid i klesbutikk og  som ansatt på et lokalt NAV-kontor. Hennes tips til studenter er at man ikke skal undervurdere sin egen arbeidserfaring, og at man bør studere noe man er engasjert i. På denne måten lærer man mer, og man vil få en jobb man trives med.
Les videre

ALU_hjemmesiden_logo_2

Statsvitenskapelige erfaringer fra overgangen til arbeidslivet

Onsdag 27. april møttes vi i Auditorium 3 i Eilert Sundts Hus og fikk besøk av fire tidligere statsviterstudenter som nå har kommet seg ut i jobb. 30 fremmøtte fikk gleden av å høre de besøkendes historie om hvilken bakgrunn de hadde, hvordan de fikk jobb og hvilke oppgaver de har i sin nåværende jobb.

Benedicte Bjerknes forteller om overgangen fra studier til jobb i rettsavdelingen til UD.
Benedicte Bjerknes forteller om overgangen fra studier til jobb i rettsavdelingen til UD.

Les videre

8A2117BF-BEEF-4905-B4EA-2A4333E7EB73_cx36_cy6_cw64_mw1024_s_n_r1

Kazakhstan – c’est moi!

Tekst av Christian Magnus Engeness

“There will be no festivities on my birthday,” Kazakhstan’s president told administrators in March. “That’s an order.”

Nursultan Nazarbaev – hvem er han?

Det enkle og kjedelige svaret er: Kazakhstans president siden 1989. Det mer morsomme og i noen grad spennende svaret, avhengig av hvordan man vil egentlig tolke ord som «morsomt» eller «spennende», er: Kazakhstans eneveldige hersker og landets ubestridte leder med skikkelig stor U siden 1989, kanskje med tittel som Imperator, som har blitt gjenvalgt siden april 2015 med overveldende støtte; 98 % av stemmene gikk til ham.

Mannen som vokste opp under beskjedne levekår, og som sønn av kasakhiske bønder, har utvilsomt kommet meget langt i livet sitt; presidentembetet som milepæl i hans politiske karriere kan tjene som inspirasjon til alle maktdrevne personer med ambisiøse mål som etter hvert blir oppnådd. En viktig faktor blir tålmodighet. Nazarbaevs politiske karriere kan sammenlignes med Bresjnev da begge to jobbet seg gradvis oppover til det kommunistiske maktapparatet- politbyrået.

 

Leder for livstid

Det er en nedskrevet regel ved de fleste demokratier med republikansk styreform at presidentembetet skal beholdes ved maksimalt to kontinuerlige perioder; F.D. Roosevelt, som var USAs president under andre verdenskrig og fremleggingen av «The New Deal» som middel til å bekjempe arbeidsløshet i landet som følge av børskrakket i New York i 1929 som bidro til Den Store Depresjonen, står som et særtilfelle da han styrte landet i tre strake perioder. Slike begrensninger gjelder ikke for Kazakhstans allerellskede, allvitende og allmektig Imperator; han har regjert Kazakhstan siden 1989 helt uavbrutt.

I 2016 blir det 27 år med Nursultan Nazarbaev ved tronen; han trenger bare å leve minst tre år til for å knuse Stalins styringsrekord av Sovjetunionen som varte i 29 år fra 1924 til 1953. Rett og slett ikke verst. På samme måte som Putin har fått status som selve Russland, og Stalin før ham som selve Sovjetunionen etter Lenin, så har Nursultan Nazarbaev oppnådd en liknende status som ikke bare president av Kazakhstan, men staten Kazakhstan som seg selv. Ergo, staten- det er meg (l’État, c’est moi- sitat fra den franske solkongen Ludvid XIV).

Usynlige opponenter
Ethvert politisk regime er kjennetegnet av å ha noen som støtter makthaverne og noen som ikke gjør det, altså kritikere eller opponenter; begge ord er ganske like, på en måte som synonymer, avhengig av kontekst selvsagt. Man kan være kritisk uten å opponere det sittende regimet. Slik må tilfellet også være i Kazakhstan, gitt at det er helt umulig å fjerne enhver person som hadde kritiske synspunkter. Når det gjelder opponenter, og faktisk muligheten til å kunne konkurrere om presidentembetet, er tilfellet helt annet i Kazakhstan. Det samme gjelder mediefrihet som forutsetning for fri og rettferdig konkurranse og meningsutveksling.

Mediene er blitt utsatt, og er fortsatt utsatt, for sensur, noe som har vekket negative reaksjoner fra omverdenen som vektlegger demokrati og liberale friheter som tydeligvis ikke er en prioritet for Nazarbaev. Det eneste som teller er hans mening og hans ord. Alt annet er falsk informasjon. Av den grunn blir det vanskelig å finne noen opponenter; de er rett og slett blitt usynlige. Til og med Vladimir Putin, en leder mange i vesten betrakter som et erkeeksempel på en autoritær leder som følger i Stalins fotspor, har ikke klart å oppnå en lignende unilateral kontroll over mediene og opponenter, i tillegg til å kunne selv endre konstitusjonen som ville garantere presidentembetet for livstid. Nazarbaev derimot har klart det.

Makt er penger
Vi hører mange ganger at «penger er makt». Et eksempel er oligarkene som kunne påvirke politikk gjennom sin rikdom og dermed utøve makt over samfunnet som helhet, slik tilfellet hadde vært, og er i vesentlig stor grad, i Russland og Ukraina. Men man kan også snu det på hodet og si at «makt er penger».

Nursultan Nazarbaev er en autoritær leder som har klart å skaffe seg en stor formue som kommer ikke bare ham, men familien hans til gode. Mye av formuen skyldes oljeinntekter som har bidratt til å øke Kazakhstans velstandsnivå målt i BNP per capita, men også berike Imperatoren selv og hans innerste krets- en fellesnevner Nazarbaev har med Putin. Ifølge en russisk magasin anslås eiendeler til Nazarbaevs familie å være omtrent 7 milliarder amerikanske dollar. Livet er godt, for å si det rett ut, når du er enten sønn, datter, kona eller en annen slektning av Nursultan Nazarbaev.

Dobbeltmoral
Det virker som om det å ha regjert Kazakhstan med jernhånd siden 1989 har gitt den fremdeles nåværende presidenten Nazarbaev det inntrykket at det han sier skal gjelde andre men ikke seg selv. Med andre ord, et uttrykk for tydelig dobbeltmoral. Bakgrunnen bak dette er en nylig publisert artikkel fra The Guardian hvor det står at «Kazakhstans 75-år gamle president kaller for 63- år gamle embetsmenn å slutte». Unnskyld, men er ikke du selv en embetsmann, kjære President, eller har du endret konstitusjonen nok en gang som har løftet opp presidentens, det vil si din egen, status til disproporsjonale og ufattelige høyder at du ikke kan regnes som en embetsmann og derfor skal en slik regel ikke gjelde deg? Noe å tenke på.

President Barack Obama laughs with former Presidents Jimmy Carter, Bill Clinton, and George W. Bush, prior to the dedication of the George W. Bush Presidential Library and Museum on the campus of Southern Methodist University in Dallas, Texas, April 25, 2013. (Official White House Photo by Pete Souza) 

This official White House photograph is being made available only for publication by news organizations and/or for personal use printing by the subject(s) of the photograph. The photograph may not be manipulated in any way and may not be used in commercial or political materials, advertisements, emails, products, promotions that in any way suggests approval or endorsement of the President, the First Family, or the White House.

USA gjennom tidene – Hva er det med amerikanernes trang til diktatorsammenligninger?

Tekst av Kenneth Haug

Det går knapt en uke uten at noen trekker sammenligninger mellom Donald Trump og fascister, Adolf Hitler og andre mennesker han neppe ønsker å bli plassert sammen med. Fra motsatt kant beskrives Obama med ulike kombinasjoner av ordene kommunist, sosialist, fascist og nazist. Hva er det med amerikanernes trang til diktatorsammenligninger?

Uttrykket «diktator» stammer opprinnelig fra antikkens Roma, der det vanligvis var to konsuler som hadde den utøvende makten. I krisetider kunne senatet bestemme at en diktator skulle få eneveldig makt over en bestemt periode, vanligvis to år, for å lede republikken gjennom problemene. Så skulle han gi makten tilbake til konsulene. På den tida var altså ikke ordet negativt ladet. Da amerikanerne så skulle danne den første moderne republikken, 1800 år senere, hentet de mye inspirasjon fra den romerske – bare se på arkitekturen i maktens bygg i Washington, eller navnene på institusjoner som senatet. Det tok ikke mange år før uttrykket diktator var blitt gjenoppfunnet på andre siden av verden heller. I 1800 sto presidentvalget mellom to gamle våpenbrødre fra uavhengighetskrigen – John Adams og Thomas Jefferson. De representerte grupper som ville dra den unge republikken i to ulike retninger: Adams sto for en sterkere føderalstat, Jefferson for mer makt på delstatsnivå. Det var klart for historiens første drittkastingsvalg: Adams ble kalt hermafroditt, mens Jeffersons velgere ble spurt om de var villige til å se «sine hus bli brent ned, sine kvinner voldtatt, og sine barns hoder på spidd». D-ordet var altså ikke ute av skapet, men implikasjonene var der. Jefferson vant for øvrig valget, og senere i livet ble han og Adams venner igjen. De døde attpåtil på samme dag – 4. juli 1826, nøyaktig 50 år etter at uavhengighetserklæringen de skrev sammen var blitt undertegnet.

Samtidig med dette satt Adams’ sønn, John Quincy Adams, som president. I 1828 stilte han til gjenvalg mot Andrew Jackson – krigshelt, og den første kandidaten fra nybrottsområdene vest for Appalachene. Anklagene haglet mot sistnevnte: han var bondetamp, dum, krigersk, voldelig, og kona hans var løs. Imidlertid kalte begge kandidater hverandre «diktatorer», og etter at Jackson vant gjorde han lite for å motbevise den påstanden. Til den østlige overklassens store fortvilelse samlet han mer makt hos presidenten, truet med krig mot South Carolina da de ikke føyde seg under en føderal handelslov, og kjempet intenst mot sentralbanken, som han siden fikk lagt ned. Ironisk nok pryder ansiktet hans i dag den amerikanske 20 dollar-seddelen, som blir utstedt av en ny utgave av samme bank.

Anklagene om diktatur har neppe stått sterkere enn under den amerikanske borgerkrigen, da presidentembetet fikk ekstra makt av nødvendighet. I filmen Lincoln kaller et opposisjonsmedlem presidenten «King Abraham Africanus the First» – et sitat som faktisk stammer fra en valgkampseddel som demokratene delte ut året før. I denne valgseddelen ble det hevdet at Lincoln hadde skrevet under på en kontrakt med djevelen, som skulle gi ham diktatorisk makt resten av livet. Situasjonen ble ikke det spor roligere etter attentatet på Lincoln i 1865 – da var det plutselig republikanerne som anklaget visepresident Andrew Johnson for å være diktator, og attpåtil stilte ham for riksrett (han ble frikjent – med knapp margin). Så gikk USA over i en roligere periode, der stadig mer makt samlet seg i kongressen. Presidenter som McKinley, Theodore Roosevelt og Wilson, som alle samlet mer makt i presidentens hender i forbindelse med kriger eller økonomisk reform, klarte å unngå de verste beskyldningene.

Det klarte ikke presidentkandidaten Al Smith i 1928. Anklagene mot ham gikk ikke på personlighet, men på religion. Smith var nemlig den første katolske presidentkandidaten. I 1928 trodde oppriktig mange amerikanere at en katolsk president ville invitere paven til å styre landet som diktator, og bygge et gedigent festningskompleks i Washington D.C. Det ble til og med spredd rykter om at Smith (som var guvernør i New York) hadde vedtatt å bygge en tunnel fra Manhattan til Roma. Smith tapte valget så det sang mot den mer spiselige republikaneren Herbert Hoover. Året etter kræsjet børsene på Wall Street, og med det begynte den store depresjonen.

Dermed kunne Franklin Delano Roosevelt nærmest spasere inn til seier i presidentvalget i 1932. Med ham gikk amerikansk politikk inn i en ny æra. Staten tok seg utvidede fullmakter og gikk inn i økonomien i stor stil for å rydde opp i kaoset. Han etablerte obligatoriske velferdsordninger og våget til og med å stille til valg for en tredje, og senere fjerde periode – noe som ikke var forbudt, men uglesett i amerikansk politikk på den tiden. Roosevelt var populær og handlekraftig, men ble irritert over høyesteretts stadige innblanding i hans reformplaner. I 1937 forsøkte han å utnevne en rekke ekstra dommere, og dermed få flertall. Igjen var det spørsmålet om konstitusjonell sedvane: det var ingen regler om antallet dommere, men ingen hadde noen gang gått over ni. Tonen ble plutselig brått skjerpet i amerikansk politikk igjen. Republikanerne anklaget presidenten for diktatoriske tendenser og spurte hvorfor han ikke ville respektere maktfordelingsprinsippet. Krisen kom samtidig som den amerikanske økonomien bremset opp, og demokratene mistet en rekke representanter under mellomvalget i 1938. Forsøket på å overstyre rettsvesenet mislyktes, men Roosevelt fikk likevel samlet mer makt i presidentembetet til slutt. Han styrte nemlig landet gjennom 2. verdenskrig, som krevde en mobilisering og samordning av landets ressurser uten sidestykke i verdenshistorien. Da Roosevelt døde i 1945, var den utøvende makten i USA sterkere enn noensinne, og det skulle vise seg å være nødvendig i tiårene som fulgte.

Under den kalde krigen dannet det seg et nytt begrep i amerikansk statsvitenskap. «Imperial Presidency» beskrev den voksende presidentstaben og embetets makt. Stadig flere av presidentens rådgivere ble utnevnt uten noen rådføring med kongressen, og presidenten selv avsatte stadig mindre tid til å møte kongressens ledere. I tillegg tok han seg stadig større friheter, særlig innen utenrikspolitikken. Det bør nevnes at fra 40-tallet og fram til omkring 1980 var det relativt stor konsensus om amerikansk innenrikspolitikk. Demokratene hadde konsekvent flertall i Representantenes hus fra 1952 til 1994, uten at dette skapte store problemer for de republikanske presidentene Eisenhower, Nixon og Ford. I bytte mot at velferdsinstitusjonene Roosevelt hadde bygd opp fikk være i fred, lot demokratene presidenten ha stor kontroll over utenriksfeltet. Det var en avtale begge parter var relativt fornøyd med, og derfor kom det sjelden anklager om diktatorisk styre fra politisk hold i disse årene, selv om presidenten langt på vei overskred makten han hadde fått i grunnloven.

Selv John F. Kennedy, som ble USAs første katolske president, fikk være i fred – han presiserte klart og tydelig at han «ikke var den katolske kirkes presidentkandidat, men det demokratiske partiets presidentkandidat». Unntaket var naturligvis under Watergate-skandalen i 1973-74. Richard Nixon autoriserte et innbrudd i det demokratiske partiets hovedkvarter i Watergate-hotellet i Washington i 1972. Hvor mye verdifull informasjon som ble stjålet er enda uvisst, men Nixon ville vunnet presidentvalget med solid margin uansett, så innbruddet var en elendig avgjørelse. Da Nixons rolle ble oppdaget, begynte kongressen en stor etterforskning som avdekket enorme brudd mot grunnloven. Med trusselen om riksrett hengende over seg, valgte Nixon selv å gå av i august 1974. Han er den eneste amerikanske presidenten til å ha trukket seg frivillig.

Nixons umiddelbare etterfølgere valgte en mer forsiktig kurs, og presidentembetet var svekket inntil Ronald Reagan vant valget i 1980. Reagan var imidlertid populær nok til at han slapp unna diktaturanklager, tross sin innblanding i flere skandaler som Iran-Contra-affæren, der en av Reagans rådgivere var ansvarlig for å selge våpen til erkefienden Iran. Også George H. W. Bush og Bill Clinton hadde rimelig fredelig politisk farvann innenriks, tross at Clinton ble stilt for riksrett. I motsetning til Johnson 130 år tidligere var det ikke maktmisbruk, men snarere løgn under ed som førte Clinton til kongressen. For den yngre Bush ble situasjonen vanskeligere. Ikke bare ble han valgt under særdeles omstridte omstendigheter, men etter 11. september møtte han raskt kritikk for økt maktkonsentrasjon og brudd mot borgerrettighetene. Trolig hadde det gått bedre hvis Bush hadde lyktes med å holde verdensopinionen på sin side og landet samlet. Han viste seg som uskikket til å gjøre noen av delene. Paradoksalt nok ble Bush anklaget for både å være en diktator og en svak leder – mange mente etter hvert at han var en slags gallionsfigur for den langt mindre karismatiske, men mer politisk dyktige visepresidenten Dick Cheney. Stor opposisjon var det likevel ikke fra kongressen før demokratene vant flertall i begge kamre i 2006.

Anklagene om at Obama er en kommunistisk, fascistisk, sosialistisk, nazistisk, anti-amerikansk diktator (gjerne alle samtidig) er altså ikke noe nytt i amerikansk sammenheng. Faktisk er det kanskje like amerikansk som eplepai, baseball, rock n’roll, dårlige superheltfilmer, og moralistisk seksualundervisning. Barack Obama ble president da de sosiale mediene og USAs mange nyhetskanaler for alvor ble de viktigste kildene til amerikanernes nyhetsbilde. Samtidig sørget de samme nye mediene for at slike grumsete politiske holdninger ble kringkastet over hele verden. Obama har åpenbart møtt en hel del usaklige anklager i løpet av sin presidentperiode – men ropene om en ny diktator, en ny brutal styreform og verdensorden, er altså langt fra nye. Og denne situasjonen kommer neppe til å forandre seg, enten neste president heter Hillary Clinton, Ted Cruz, Bernie Sanders, eller (gud forby) Donald Trump.

manedens_farge

Månedens statsviter mars: Torkil Dyb Remøy

Foto: Kristin Westby
Foto: Kristin Westby

Av: Mia Haave og
Vilde Marie Ørnung

Torkil Dyb Remøy var lenge interessert i filosofi og samfunnsøkonomi. Utveksling til Berkeley bidro til at han likevel bestemte seg for å studere statsvitenskap. Hans store interesse for klimapolitikk og metode kommer godt med i stillingen som seniorrådgiver i Energigjennvinningsetaten i Oslo kommune. Hans råd til studenter er å ikke kun fokusere på A-snitt – minst like viktig er det å skaffe seg relevante erfaringer ved siden av utdannelsen.

Les videre

Fagutvalget har fått ny Facebook-side!

Fagutvalgets facebook
Fagutvalget ved ISV

Fagutvalget ved Institutt for statsvitenskap har til nå brukt kontoen Niccolò Machiavelli for å spre ordet om arrangementer på Facebook. Ettersom det har oppstått tekniske problemer med denne kontoen, har vi nå opprettet en egen Facebook-side. Du kan bruke denne siden for å holde deg oppdatert på virksomheten vår, sjekke ut faglig relevant innhold, og til å kontakte oss direkte!

Les videre

ALU_hjemmesiden_logo_2

Hvordan blir man egentlig UD-praktikant?

Torsdag 18. august møttes vi i Auditorium 3 i Eilert Sundts Hus og fikk besøk av fire statsviterstudenter som har jobbet som praktikant på hver sin norske ambassade gjennom UDs praktikantordning. 39 fremmøtte fikk gleden av å høre på ulike tips og triks som kan være lure å ha med seg, både underveis i søknadsprosessen, men også for den dagen de eventuelt skal trå inn i rollen som praktikant.

1801287_988207434584024_7360478906129366510_o

Les videre

manedens_farge

Månedens statsviter februar: Elin Bergithe Rognlie

Foto: Norges generalkonsulat i New York
Foto: Norges generalkonsulat i New York

Av: Mia Haave og
Vilde Marie Ørnung

Elin Bergithe Rognlies store interesse for internasjonal økonomisk politikk førte henne til studier i statsvitenskap og videre til Utenriksdepartementet. Der har hun hatt god nytte av sin fagbakgrunn. I dag er hun Norges Generalkonsul i New York. Hennes råd til dagens studenter er å se muligheter og være fleksible!

Les videre

Studentforeningene ved Institutt for Statsvitenskap, UiO