bashar-al-assad-su_1925765b

Bashar al-Assad – øyelegen med alles øyne på seg

Tekst: Christoffer Naustdal Hjelm.

Syrias president Bashar al-Assad var lillebroren som studerte i London for å bli øyelege, men som ble kalt hjem til Syria da farens forberedte arvtager døde i bilulykke. Han endte opp med å bli en kalkulerende diktator som har drevet regelrett krig mot sin egen befolkning i over fem år.

Om ikke Syrias president Bashar al-Assad har et innholdsrikt nok hverdagsliv, så har han de siste årene hatt ekstra begivenhetsrike fødselsdager. Da han feiret trettiseksårsdagen sin 11. september 2001, humret han nok litt da han så TV-overføringene av de to Boeing 767-maskinene som fløy inn i World Trade Center, og nyheten om at sunnimuslimske jihadister sto bak. På førtitoårsdagen, i 2007, skapte hans nærmeste allierte, Vladimir Putin, stor furore i verden da han prøvesprengte det som har blitt kalt ”Alle Bombers Far” – den antatt kraftigste ikke-nukleære bomben i verden.

Da militante islamister på førtisyvårsdagen hans i 2012 angrep det amerikanske konsulatet i Benghazi og drepte blant andre Christopher Stevens – den første amerikanske ambassadøren som har blitt drept i aktiv tjeneste siden Adolph Dubs ble drept av venstreradikale i Afghanistan i 1979 – var nok svetteringene under den mørke dressjakken blitt betydelig større siden sist. Ikke bare fordi hans diktatorkollega på den andre siden av Middelhavet, Muammar Gaddafi, hadde blitt lynsjet av de samme grupperingene et år i forveien, men fordi han var dypt involvert i manipulering av ekstremistiske opprørere selv.

De seneste atten månedene hadde et opprør spredd seg til hele landet fra landlige Deraa, hvor ungdommer ble brutalt arrestert for å ha tagget antiregimegraffiti på veggene. Protestene var inspirert av det de mest tabloide av oss kalte Den arabiske våren: Opprørene i MØNA-landene i kjølvannet av at den tunisiske grønnsakhandleren Mohamed Bouazizi satt fyr på seg selv i protest etter gjentatte ganger å ha fått varene og vekten sin konfiskert av bestikkelseshungrige politibetjenter.

Bashar prøvde å kontrollere informasjonen om hvor hardhendte hæren og mukhabarat, etterretningstjenesten, var med demonstrantene, men i motsetning til da faren Hafez beordret Hama-massakren i 1982, hadde hver og en av demonstrantene nå en smarttelefon i hånda – og YouTube, Twitter og andre sosiale medier og publiseringsplattformer fløt over av politivold, overgrep og tårevåte appeller til verdenssamfunnet om hjelp.

Men der Tunisias Ben Ali, Egypts Mubarak og Libyas Gaddafi allerede var fjernet fra makten med varierende grad av dramatikk, satt altså Assad fortsatt i sitt presidentpalass på et høydedrag over bydelen Mezzeh i Vest-Damaskus, bygget i samme carraramarmor som Michelangelos David og Operahuset i Oslo, med relativt god avstand til artilleriilden i resten av landet. La oss spole raskt tilbake for å se hvordan dette kunne ha seg, og hvordan hans venn Putin og militante islamister passer inn i bildet.

Bashar al-Assad vokste opp i Damaskus aldersmessig i midten av en søskenflokk på seks, hvor hans far Hafez al-Assad etter flere militærkupp på sekstitallet konsoliderte sin makt i 1970, og hersket alene med stort fokus på sin person og sitt dynasti. Unge Bashar var ikke særlig opptatt av verken makt eller militæret, men fokuserte på medisin, og flyttet etter hjemlig grunnutdannelse til London for å studere oftalmologi – han ville bli øyelege. Broren Bassel var preppet til å ta over tronen, han var Bashars diametrale motsetning: En fallskjermjeger med sans for fart og spenning. I Latakia, hjemstedet til brorparten av Syrias alawitter, hvor Assad-familien pleide å feriere, har de et ordtak: ”Kjøre som Bassel”.

I morgentåken 21. januar 1994 smalt Bassels Mercedes-Benz inn i et betongelement i 150km/t på vei til flyplassen i Damaskus, og Bashar måtte legge igjen skissene av netthinner og bøkene om grå stær i leiligheten i London og komme hjem. Tankene går til protagonisten Bassam i TV-serien Tyrant, som Homeland-skaper Gideon Raff visstnok skrev etter å ha sett en nyhetssending som omtalte Bashars hjemkomst.

Da faren døde i 2000 hadde Bashar rukket å tilbringe seks år i Syrias militær- og sikkerhetsapparat, og grunnloven var allerede forandret så den innesluttede 35-åringen kunne overta som øverstkommanderende for både militæret og statsapparatet. Det var knyttet store forventninger rundt maktovertakelsen til den unge, Europa-utdannede statslederen lokalt, og en periode var det tilløp til optimisme i Syria, både på grunn av perioden kjent som ”Damaskus` vår”, hvor representanter fra sivilsamfunnet møttes i salongdebatter til diskusjoner om landets politiske framtid – men også fordi han ikke la bånd på seg i sine uttalelser om USA og Israel. Den positive stemningen var kortvarig.

USA, som hadde forsøkt å tilnærme seg et Syria som var svekket etter murens fall i 1989, så at Bashar al-Assad knyttet seg nærmere Iran, forsynte Hizbollah med våpen i Libanon og etter hvert pleide omgang med Putin som etter at han tok over etter Boris Jeltsin hadde reformert det russiske forsvaret og satset på opprustning og økt tilstedeværelse.

Utover totusentallet var det en økende frustrasjon i Washington, riktig nok hadde syrisk mukhabarat gitt FBI en hjelpende hånd med å etterforske noen al-Qaida-medlemmer i Syria, men etterretningstjenesten holdt en beskyttende hånd over Hizbollah-operatøren Imad Mughniyah, som CIA mente sto bak angrepet på den amerikanske marinebasen og ambassaden i Beirut i 1983 – som drepte over 300 mennesker – og Syria ble også beskyldt for å ha en finger med i spillet da den pro-Saudiske libanesiske statsministeren Rafik Hariri ble drept av en bilbombe i Beirut i 2005. For å toppe den amerikanske frustrasjonen hadde Assad begynt å bruke Irak som brikke i sitt utenrikspolitiske spill.

Bashar var en tilsynelatende besinnet øyelege, men han steg også frem som en kalkulerende pragmatiker. Han hadde under Saddam Husseins siste leveår nærmet seg sin irakske nemesis, blant annet ved å importere olje via eksisterende rørledninger på tross av sanksjonsregimet innført mot Irak. Under opptakten til invasjonen av Irak i 2003 uttalte Assad ved flere anledninger at USA kun var interessert i regionens olje, og under den påfølgende krigen sammenlignet den daværende syriske utenriksministeren Farouk al-Sharaa USA med Det Tredje Riket og George W. Bush med Adolf Hitler.

De fleste fremmedkrigerne som kjempet mot den USA-ledede koalisjonen og statsminister Nour al-Maliki i Irak kom via syrisk territorium. Etter økningen av amerikanske tropper i Irak, og Operation Imposing Law (som skiftet navn til Operation Law and Order da det ble påpekt at akronymet O.I.L. var uheldig) begynte å vise resultater, ble mange av dem presset tilbake til Syria, hvor noen ble satt i det beryktede Sednaya-fengselet utenfor Damaskus, mens Assad ga mange fritt leide til Libanon. Der sluttet flere seg til Fatah al-Islam, infiltrerte palestinske flyktningleirer og deltok de såkalte war of the camps – som ødela store deler av Nahr al-Bared-leiren i 2007.

Det er mange som mener at det gamle ordtaket ”min fiendes fiende er min venn” har arabisk opprinnelse, og det er i alle fall den forklaringsmodellen som dukker oftest opp når man prøver å analysere Bashar al-Assads påståtte bruk av militante islamister som brikker i sitt innen- og utenrikspolitiske sjakkspill. Hvorfor skal en alawitt med sterke bånd til sjiamuslimske Iran støtte salafistiske sunni-jihadister som ønsker å styrte ham? Syrisk etterretning skal blant ha arrangert møter mellom forløperen til dagens ISIS, den Islamske Stat i Irak (ISI) og irakske eks-baath-offiserer i militær opposisjon til USA og statsminister Maliki, i den libanesiske grensebyen al-Zabadani. Det vi kan anta er at Bashar al-Assad både før og etter opptøyene startet i 2011 så på militante sunni-islamister som sine nyttige idioter, hvor den demokratiske opposisjonen ble diskreditert og det var et valg mellom ham eller jihadistene. Litt som folk sa i Tunis før revolusjonen; heller Ben Ali enn Bin Laden.

Dette var et sjansespill, og det så lenge ut som han hadde mistet kontrollen. Syria forsvant ut i en voldsspiral hvor den statsfinansierte Shahiba-militsen ikke bare slo ned på opprørere men plyndret det de kom over, nye konstellasjoner oppsto blant mer eller mindre religiøse rebeller, med navn som Jaish al-Islam, Ahrar ash-Sham og Jabhat al-Nusra. Assad – selv om han utvilsomt må ha snublet over Den hippokratiske ed i løpet av medisinstudiet – dumpet i følge FN og Human Rights Watch saringass over den regimekontrollerte Damaskus-forstaden Ghouta et par uker før bursdagen sin i 2013, og krysset dermed Barack Obamas røde linje.

Det var først da ISIS` selvoppnevnte kalifat sjokkerte verdenssamfunnet utover sommeren 2014 at det globale nyhetsbildet begynte å dreie fra demoniseringen av Assad til overfloden av artikler om de såkalte patologiske morderne i ISIS, og øyenlegen med blodet på hendene ble plutselig omtalt som det minste av to onder. Inn fra sidelinjen, om ikke ridende i bar overkropp, kom Vladimir Putin til Bashar al-Assads unnsetning og igangsatte en militær operasjon som svekket opposisjonen til et nivå vi ikke har sett dem før opprørene startet, og gjorde at det per i dag kun er Asssad-regimet, deres de facto-allierte kurdere og de globale antagonistene i ISIS som holder nevneverdige landområder i Syria.

Bashars femtiende leveår har nok derfor på sett og vis vært betydelig bedre enn hans førtiniende, da det florerte rykter om at han tilbragte fødselsdagen i tilflukt på et russisk marinefartøy i Middelhavet. Men landet han leder er lagt i grus, det har sluttet å eksistere som statlig, nasjonal enhet, og er mange år unna weberianske tanker om å oppfylle et statlig voldsmonopol. Det er derfor vanskelig å spå hvor han kommer til å feire sin femtiførste bursdag ellevte september i år – det eneste vi kan si med sikkerhet er at for hver dag han klamrer seg til makten får han stadig færre venner å feire den med.

Han vil nok fortsatt barrikadere seg i Damaskus og unne seg en harisi-kake, hans favoritt, for som den tidligere sovjetlederen Nikita Khrusjtsjov – som døde på Bashar al-Assads seksårsdag – pleide å si: “om man ikke greier å fange en paradisfugl, må man ta til takke med ei våt høne”.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>