obama

Captain America?

Tekst: Stine Amble Mathisen & Helene Ramfjord Larsen

Verdenssamfunnet i dag består av anarki og maktkamp, noe som reflekteres når store beslutninger skal tas – og ikke minst når spørsmålet om hvem som skal ta dem blir stilt. USA har siden etter den kalde krigen vært verdens eneste supermakt, som har ført til at landet selv har tatt ansvar når verden har hatt behov for det – eller når de selv har ønsket det.

USA har helt siden 2. Verdenskrig tatt på seg rollen som Vestens hjelpende hånd, både økonomisk og ideologisk. Stormakten reddet og oppreiste et Europa i ruiner i gjennom både Marshallplanen og opprettelsen av FN og NATO. Vesten fikk forsikring om beskyttelse dersom et mulig angrep på et medlemsland fant sted. Fremveksten av atomvåpen førte til at USA tok hele Vest-Europa under sin atomparaply, som førte til et gjensidig avhengighetsforhold mellom partene. Allerede da så man at USA tok på seg rollen som «verdenspoliti». Er dette begynnelsen på deres rolle som et suverent overnasjonalt organ, som utøver skjønn etter egne premisser?

Spenningsforhold mellom «Vest» og «Øst»

Under den kalde krigen var det spenningsforholdet mellom Vest og Øst, og USA og Sovjetunionen som definerte maktforholdet i verden. Oppløsningen av Sovjetunionen førte til at USA stod igjen som den eneste supermakten i verden – noe som gjorde at verden gikk fra å være bipolar til å bli unipolar. Supermakten og dens allierte dominerte på flere internasjonale arenaer som politikk, økonomi og produksjon, handel med mer. Den mellomstatlige organisasjonen FN, var nå uformelt ledet av de fem seierherrene etter verdenskrigen: USA, Storbritannia, Frankrike, Russland og Kina. Disse landene fikk en særstilt posisjon som beslutningsmyndighet innad i organisasjonen. Vi kan gjennom historien finne flere eksempler hvor det har vært vanskelig å komme frem til konsensus dem imellom. Et klart eksempel på dette er en mulig humanitær intervensjon i Syria, hvor Russland og Kina legger ned veto mot de andre partene. Påvirker det tidligere spenningsforholdet mellom stormaktene, organisasjonens rolle som beslutningsmyndighet?

Vendingspunktet?
Det uforventede angrepet på USA 11. september 2001, beviste teorien om en ny, uklar fiende. De forskjellige virkelighetsoppfatningene og klare skillene mellom «Vest» og «Øst», skapte et nytt spenningsforhold i verdenssamfunnet. Kan utløperen for terrorhandlingen ha vært «Vestens» forsøk på å innføre ideologisk imperialisme? Og forverret den amerikanske invasjonen av flere «østlige» land dette fiendeforholdet? Kun et par uker etter terrorangrepet, invaderte USA Afghanistan med et mål; å forhindre fremveksten av terrorisme. Denne operasjonen ble kalt «Enduring Freedom», som var starten på «War on Terror». Målet var å avskaffe det religiøst-konservative Taliban-regimet, som de mente var katalysatoren for ekstremisme. Resultatene av den amerikanske invasjonen kan omdiskuteres, dette spesielt med tanke på tapet av uskyldige sivile. Den videre invasjonen av Irak i 2003, førte til at flere ble skeptiske til USAs motiver for å gå inn uten støtte. Grunnlaget for at NATO og andre aktører var skeptiske til invasjonen, var på grunn av klare brudd på suverenitetsprinsippet.

Håp om demokrati ender i blodbad
Våren 2011 startet en politisk revolusjon i Midtøsten og Nord-Afrika. Befolkningene i samtlige land var lei av undertrykkelse av de regjerende, og mangel på politisk innflytelse innad i landene. Autoritære, totalitære og korrupte ledere ønsket ikke en demokratisering, og stod imot befolkningenes forsøk på å gjøre opprør. En enkelthendelse i Tunisia hadde en dominoeffekt på flere land i nærområdet, bl.a. i Egypt, Libya og Syria. Det som hadde startet som «rolige» demonstrasjoner, utviklet seg fort til å bli et blodbad. Spørsmålet om hvordan disse konfliktene skulle løses, ble satt på den internasjonale dagsordenen. Den mellomstatlige organisasjonen FN, var en av de første aktørene som prøve å komme frem til en fredelig løsning, dette uten hell. Etter mye om og men i Sikkerhetsrådet, stemte endelig alle veto-landene for en humanitær intervensjon av Libya, på grunnlag av prinsippet om «responsebility to protect». Denne handlingen ble sett på som et håp for at borgerkrigene skulle ta slutt, noe de ikke gjorde. I nabolandet Syria, utviklet konflikten seg til å bli en borgerkrig uten en klar opposisjon.

Det politiske kaoset dannet grunnlag for at flere ekstreme grupper med ulik politisk, religiøs og ideologisk bakgrunn, vokste frem. Dette gjorde at det ble vanskelig for verdenssamfunnet å ta stilling til hvem de skulle støtte, og om opposisjonen var et bedre alternativ enn Al-Assad og hans Baath parti. Denne borgerkrigen har utviklet seg til å bli en internasjonal interessekonflikt, hvor flere aktører utøver skjønn etter egne interesser, fremfor å tenke på sivilbefolkningen i Syria. Det kan stilles spørsmål ved om USAs grunnlag for å være passive er fordi de har militærbaser i nærområdet. Også spørsmålet om en invasjon ville ført til at situasjonen i Syria ville blitt betydelig forverret, med tanke på flere tapte liv. I tillegg, kan den fragmenterte opposisjonen gjøre det vanskelig å ta stilling til hvem som eventuelt skal regjere dersom Al-Assad og hans parti blir kastet. Det kan trekkes linjer mellom Baath partiet og fremveksten av IS’ mål om å opprette en ren islamsk stat. Baath ideologien går ut på å samle den arabiske nasjonen til én – opprettelsen av en panarabisk stat. I Syria har dette regimet beholdt makten gjennom Al-Assad dynastiet, mens det ble styrtet i Irak, på grunn av den amerikanske invasjonen i 2003.

Fremveksten av IS

Invasjonen av Irak kan ha vært en utløser for fremveksten av terrorgruppen IS, nettopp fordi USA kastet Baath-regimet. Dette førte til misnøye blant den sunni-muslimske befolkningen, mot det nye sjia-dominerende regimet. Verdenssamfunnet fikk øyene opp for IS sommeren 2014, da gruppen erobret flere større områder i Irak og Syria, samt startet en propagandakrig. Henrettelser – og forfølgelser av flere etniske minoriteter, og drap på vestlige journalister og soldater har provosert frem en reaksjon fra omverdenen. USA ønsker i dag å danne en koalisjonsallianse mellom flere «vestlige» land og arabiske stater. President Obama uttalte 11. september;

«Jeg har gjort det klart at vi vil slå ned på terrorister som truer landet vårt, uansett hvor de befinner seg. Det betyr at jeg ikke vil nøle med å ta affære mot IS i Syria så vel som i Irak. Dette er et kjempeprinsipp i mitt presidentskap: Hvis du truer Amerika, vil du ikke finne et trygt tilfluktssted …».

USA og president Obama har også uttalt at de ønsker å lede denne alliansen, og ta på seg rollen som «verdenspoliti». Det kan være flere grunner til dette; for det første hevdet Obama at USA var den eneste nasjonen som hadde nok militær kapasitet til å lede en slik allianse. Som leder av NATO, ønsker supermakten å beskytte medlemsland som ligger i faresonen for å bli invadert, fordi «et angrep på et medlemsland, er et angrep på alle NATO-landene …». USA ønsker ikke en stor invasjon à la Irak 2003, og søker derfor støtte fra flere internasjonale aktører.

USA – verdenspoliti?

Angrepet på USA 11. september 2001, førte til at deres rolle som «verdenspoliti» ble styrket.  Det anarkiske verdenssamfunnet hadde behov for både et «verdensparlament» og en «verdensgrunnlov» som kunne behandle og dømme store internasjonale spørsmål. Den mellomstatlige organisasjonen FN er det nærmeste vi kommer et slikt beslutningsorgan. Store splittelser innad i organisasjonen (først og fremst Vetoretten til de fem seierherrene) gjør det vanskelig å komme frem til enighet. I og med at USA som internasjonal aktør har såpass mye makt og betydning, blir det vanskelig å finne et alternativ som kan ta på seg rollen som «verdenspoliti». Er den eneste løsningen en FN-reform, eller kan andre mellomstatlige organisasjoner som f.eks. EU være et bedre alternativ? Sannsynligvis ville dette blitt vanskelig å realisere, i og med at USA som «Vestens» støttespiller og «hjelpende hånd» ville gått imot dette. Vi kan se at det i fremtiden kan bli vanskelig å finne et alternativ som kan måle seg med USA og deres dominerende posisjon.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>