citizenfour (2)

Journalistikk i overvåkningens tidsalder

Tekst: Julie Bjander

I januar 2013 mottok dokumentarfilmskaper og journalist Laura Poitras en kryptert e-post fra en anonym kilde som benyttet kodenavnet «CITIZENFOUR». Dette skulle vise seg å bli starten på en av historiens største offentliggjøringer av hemmeligstemplede dokumenter. Dette hadde ikke vært mulig uten journalister med kunnskap om digital sikkerhet.

Da Poitras mottok e-posten hadde hun allerede påbegynt arbeidet med en dokumentar om den massive overvåkningen iverksatt av amerikanske myndigheter. Filmen skulle være den siste i en triologi om USAs tilstand etter terrorangrepene 11. september 2001. Den anonyme kilden forklarte at han hadde prøvd å kontakte den anerkjente journalisten Glenn Greenwald, men ble nødt se seg om etter andre muligheter fordi det viste seg umulig å etablere en sikker form for kommunikasjon med Greenwald. Valget falt da på Poitras, som gjentatte ganger hadde motstått press fra amerikanske myndigheter vedrørende hennes kritiske filmer. Aller viktigst var det imidlertid at hun var i besittelse av betydelige kunnskaper om digital sikkerhet, og dermed var i stand til å etablere sikker kommunikasjon med kilden. Etter mye om og men klarer de i juni 2013 endelig å arrangere et møte, og inkluderer også The Guardian -journalistene Glenn Greenwald og Ewen MacAskill. I stedet for å bli møtt av den 60 år gamle veteranen de senere har innrømmet at de forventet, blir journalistene møtt av en ung mann i slutten av tjueårene. Han presenterer seg som Edward Joseph Snowden, men legger fort til at venner kaller ham Ed.

De fire tilbringer en knapp uke sammen på det lille hotellrommet i Hong Kong. Intervjuene begynner mandag 3. juni, og allerede den påfølgende onsdagen blir den første historien publisert. På søndagen velger Snowden, som har fortalt arbeidsgiveren at han er hjemme grunnet sykdom og fortalt kjæresten at han er på businessreise, å avsløre sin egen identitet. Motivasjonen er at det må bli slutt på hemmelighetskremmeriet. Snowden vil gi informasjonen han har lekket et ansikt, og dermed vise at han, som han selv sier, «bare er en vanlig fyr som ikke har noe å skjule». Han vil tale makten midt imot ved å vise at han ikke lar seg skremme til taushet, noe han anser som det ultimate hån mot etterretningsorganisasjonene og deres hemmelighold. Samtidig er han bekymret for at dette vil ta fokus vekk fra dokumentene som er den virkelige historien, og insisterer derfor på å slippe hovedsakene før identiteten hans røpes. Etter avsløringen øker presset, og rundt lunsjtid på mandagen sjekker han ut fra hotellrommet, vel vitende om at det bare er et spørsmål om tid før ubudne gjester banker på døren.

Laura Poitras bestemmer seg for å flytte til Berlin for å beskytte opptakene hun har gjort med Snowden, Greenwald og MacAskill. Hun har ved tidligere anledninger blitt stoppet og ransaket på amerikanske flyplasser. Oppdagelsen av at hun blir skygget i Hong Kong bidrar også til beslutningen om å dra direkte til Tyskland.

Filmen basert på opptakene fra Hong Kong ble ferdigstilt mot slutten av fjoråret under tittelen Citizenfour. Den har hittil vunnet hele syv priser, og er foreløpig nominert til ytterlige tre, men filmen har til nå vært overraskende lite tilgjengelig for et publikum som har vist stor interesse. Dette er i ferd med å endre seg. I tillegg til de seks landene som allerede viser filmen på kino vil tolv nye sette den opp på kinoprogrammet. Kommersielle kanaler som iTunes og HBO har også inkludert filmen i sitt tilbud. Citizenfour har dessuten vært ekstremt populær på nedlastningssider, etter at en kopi ble lekket i slutten av januar.

Digital sikkerhet er et gjennomgående tema i Poitras film, noe som gjenspeiles i tittelens referanse til Snowdens anonymitetsbevarende pseudonym. Selv ikke filmens rulletekst slipper unna temaet. Mot slutten av Citizenfours rulletekst nevnes det syv sikkerhetsverktøy som alle sies «å ha vært uunnværlige under prosessen med å produsere filmen». Blant disse er kryptering av e-post: Basisen for Poitras og Snowdens tidlige interaksjon, kommunikasjonsformen Greenwald ikke mestret. Teksten i en slik e-post kan bare «låses opp» av en mottaker som har den korrekte nøkkelen til den aktuelle krypteringen. SecureDrop er et annet sikkerhetsverktøy som nevnes. Dette gjør det mulig for varslere og andre å laste opp dokumenter anonymt til journalister som har installert dropboksen. Poitras fremhever også viktigheten av The Onion Router (Tor). Denne «løkruteren» er et informasjonssystem som sender Internett-trafikk gjennom et nettverk av PCer. Programvaren virker ved å kryptere og gjenkryptere informasjonen flere ganger oppå hverandre, akkurat som lagene i en løk, på avsenderens maskin. Den krypterte informasjonen sendes så gjennom nettverket og dekrypteres litt etter litt. På den måten skrelles løken lag for lag til man til slutt ender opp med den originale informasjonen, samtidig som det er mulig å skjule blant annet avsenderens identitet og lokasjon. Uten kjennskap til sikkerhetsverktøy som disse ville Poitras ikke kommet særlig langt i sin produksjon av Citizenfour.

«Hva er overvåkning annet enn kontroll?» spør Jacob Appelbaum de folkevalgte i EU-parlamentet en dag i september 2013. Etterforskning av NSAs overvåkning av europeiske borgere og selskaper sto på EU-parlamentets program denne septemberdagen som ble dokumentert av Poitras. Blant ekspertvitnene som ble kalt inn var Jacob Appelbaum, frilansjournalist og sikkerhetsutvikler ved The Tor Project, samt Ladar Levison, grunnleggeren av den krypterte e-post-tjenesten Lavabit som ble tvunget til å legge ned tjenesten etter at han nektet å gi amerikanske myndigheter tilgang til krypteringsnøklene. Levison uttalte under høringen at «Hvis vi ikke har rett til personvern, hvordan kan vi da ha en fri og åpen diskusjon? Hva godt gjør ytringsfriheten hvis den ikke beskyttes?» Appelbaum fulgte dette opp med følgende uttalelse: «Jeg har lagt merke til et interessant diskusjonspunkt: Det vi før pleide å kalle frihet kaller vi nå privatliv. Og vi sier, i samme åndedrag, at retten til privatliv er død. Dette er noe som virkelig bekymrer meg med min generasjon. Når vi mister personvern mister vi handlekraft. Vi mister selve friheten, for vi føler oss ikke lengre fri til å uttrykke det vi tenker.»

Freedom of the Press Foundation, hvor blant andre Poitras, Greenwald og Snowden er styremedlemmer, ble opprettet for å adressere denne problematikken. Organisasjonens hjemmeside erklærer at den er bygget på en annerkjennelse av at gravende journalistikk ikke kommer av seg selv, men krever ustoppelig arbeid fra journalister, samt mot fra varslere og andre som sitter på informasjon som rettmessig tilhører offentligheten. Under seksjonen vedrørende digital sikkerhet for journalister erklæres det at «Freedom of the Press Foundation har støttet en mengde krypteringsverktøy for journalister som tar sikte på å beskytte digital kommunikasjon. Vi håper å trene opp journalistorganisasjoner i hvordan disse verktøyene brukes, slik at de kan holde både sine kilder og seg selv trygge.» Blant disse verktøyene er Tor og SecureDrop. Sistnevnte ble faktisk lansert av organisasjonen selv, for å gjøre det lettere for tradisjonelle mediehus å dekke kontroversielle saker uten å kompromittere kilders sikkerhet.

The Investigatory Powers Tribunal (IPT) er den eneste domstolen i Storbritannia hvor det er mulig å rette klager mot regionens etterretningstjenester. I begynnelsen av februar i år ga domstolen medhold i en klage rettet mot den britiske etterretningsorganisasjonen GCHQ vedrørende organisasjonens overvåkningssamarbeid med NSA. Klagen var fremmet av en rekke borgerrettighetsgrupper på bakgrunn av informasjon som stammer fra Snowdens avsløringer. Spesielt var det overvåkningsprogrammet PRISM som fikk gjennomgå. Ironisk nok slo IPT i desember i fjor fast at overvåkningsprogrammet TEMPORA, som er mye mer omfattende enn PRISM, i teorien var lovlig. Dette gjorde det til en gledelig overraskelse for borgerrettighetsgruppene at IPT slo fast at den britiske etterretningstjenestens involvering i PRISM-programmet er i strid med artikkel 8 og 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Artikkel 8 omhandler retten til respekt for privatliv og familieliv, mens artikkel 10 omhandler retten til ytringsfrihet.

Pressefriheten er en del av ytringsfriheten. I saker som involverer hemmeligstemplet informasjon står ytringsfriheten og lover vedrørende hensyn til rikets fred og sikkerhet mot hverandre. Personer som driver med kritisk journalistikk må i slike tilfeller ta en avveining av hvilke faktorer som veier tyngst. Poitras har tatt sitt valg. Verktøyene som gjorde dette valget mulig var kunnskap og teknisk kompetanse. Begge deler er avgjørende for å kunne drive kritisk journalistikk i det tjueførste århundre.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>