Réfugié_kurde_à_Mursitpinar_octobre_2014

NATOs svarte får

Tekst av Colin Kelley Lie

Den selverklærte Islamske stat (IS) har i de siste månedene vist hvor langt de er villig til å gå for å undertrykke, drepe og jage innbyggerne av Irak og Syria. Muslimer, kristne, kurdere og yazidiene har blitt drevet på flukt av en terrorgruppe verden aldri har sett maken til. Tyrkia har blitt dratt inn i bildet, delvis som et medlem av NATO, men også fordi landet deler landegrense med både Syria og Irak. Den Tyrkiske regjeringen har vist seg å være inkompetente i håndteringen av situasjonen og har økt trusselbilde for alle parter.

Oljesøl

En av de viktigste grunnene til hvordan IS klarer å operere på det nivået det gjør idag er ved hjelp av de enorme ressursene organisasjonen har tatt kontroll over. Det antas at IS har tatt kapret hundrevis av oljerigger i Syria, noe som tilsvarer bortimot 60% av de totale oljefeltene i landet, i tillegg til flere raffinering installasjoner.  Ettersom de fleste av disse installasjonene har blitt nøytralisert av USA-ledede flyangrep så er det kun gjennom salg at oljen kan komme IS til nytte. Spørsmålet som gjenstår er å finne ut hvem kjøperen er.

Det eneste nabolandet som har god nok oljeledning infrastruktur til å frakte oljen ut av Syria er Tyrkia. USA har lenge forsøkt å overtale den Tyrkiske regjeringen om å gjøre mer i kampen om å kneble det voksende svarte oljemarkedet. De høyeste anslagene antar at IS tjener så mye som 3 millioner amerikanske dollar dagen, mens andre antar at det er nærmere 1,2 millioner dollar. Grunnen til at oljesmugling infrastrukturen har utarbeidet seg såpass fort er at den var i praksis allerede på plass. Nettverk for oljesmugling fra Irak og Syria til Tyrkia har eksistert fra tidlig 90-tallet, da Irak ble utsatt for en olje embargo. Det er dermed flere individer og organisasjoner som tjener godt på å fortsette denne smuglingen, selv om oljeprodusenten har endret seg. Det er også antatt at flere Tyrkiske embetsmenn har mye å tape om smuglingen ble slått hardt ned på. I tillegg så er oljen prissatt langt under markedspris og dermed besparende for enhver som tar det i bruk.

Portveien

Før IS ble ansett som en reell trussel så var det ganske avslappet grensekontroll mellom Syria og Tyrkia. «Fienden til min fiende er min venn» ble mottoet i kampen mot Al-Assad og at grensen ble brukt som en portal for opprørstyrker ble oppfattet som uproblematisk. Selv om grenseområdene har siden fått skjerpet sikkerhet er fortsatt Tyrkia hovedveien for IS sine nye rekrutter.

Det er sterke indikasjoner at IS har aktive rekrutteringssenter i Tyrkias hovedstad Ankara og flere andre storbyer. Dette har foregått uten at den tyrkiske regjeringen har gitt denne utviklingen noe betydelig oppmerksomhet, og oppfattes som en veldig korttenkt strategi i forholdet til Al-Assad. Salafist miljøene er i vekst og en dypt rotet radikalisering foregår i de smale bakgatene av Ankara. Radikaliserte unge mennesker drar til Irak og Syria i håp om å ta del i kampene. De som dør blir hyllet som martyrer, og flere av de som returnerer hjem romantiserer brutaliteten mot de sivile. Andre ser realiteten av det de har sett og opplevd og tar dyp avstand. Den Tyrkiske regjeringen ser den andre veien.

Kampen om Kobani

Tyrkia sitt forhold til IS har kulminert til konfrontasjonen med kampene på det syriske grenselandet. Kampen mellom kurderne i Kobani og IS har preget nyhetsbilde i lengre tid og har plassert Tyrkia i en ubekvem situasjon. Historisk sett så har Tyrkia en mildt sagt komplisert forhold til kurderne. Tyrkia har lenge hatt en konflikt med den kurdiske militsen PKK, som også er anerkjent som en terrorgruppe av NATO. Den klønete situasjonen for Tyrkia oppstår av at kurderne blir også generelt sett som den sterkeste lokale motstanderen mot IS, og får dermed støtte av NATO både militært og humanitært i Irak, og til en hvis grad også i Syria. Det blir derfor oppfattet som svært problematisk at Tyrkia har gått til angrep på PKK senest i Oktober, samtidig som de har nølt med å støtte de syriske kurderne i Kobani i kampen mot IS.

Kort fortalt lyder konsekvensene slik; om den Tyrkiske regjeringen viser støtte til kurderne vil det trosse nesten 40 år med konflikt med PKK. Dersom de tar avstand vil det være problematisk for forholdet mellom NATO og til en stor grad deres fremstilling i EU land. Om de tar en mer aggressiv holdning til IS risikerer tyrkerne en mer ustabil sikkerhetsbilde samt radikalisert opposisjon. Om de fortsetter den passive holdningen de har hatt fram til nå, vil radikaliseringen fortsette på roligere vis, i tillegg til å forverre et anstrengt forhold til resten av NATO.

Det er dermed ingen lett løsning på situasjonen den tyrkiske regjeringen har forvillet seg opp i. Samtidig skal Tyrkia ha ros for å tatt imot strømmen av flyktninger som kommer over grensen i håp om å unnslippe folkemord. Det som gjenstår å se er om regjeringen finner en verdig strategi fremover. Trusselen IS fremmer vil ikke forsvinne av seg selv, og jo mer regjeringen ignorerer problemet, desto større er sjansen for at situasjonen utvikler seg til en ukontrollerbar situasjon.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>