morokko protest lang

Ny lov mot vold mot kvinner i Marokko – en symbolsk reaksjon på et marokkansk #metoo?

Skrevet av Julie Bremnes, kulturredaktør


Etter 12 år med diskusjoner ble det i februar 2017 omsider vedtatt en lov som kriminaliserer vold mot kvinner i Marokko. Denne trådte i kraft i september, og har medført en rekke endringer som skal bidra til å bedre kvinners situasjon i et land hvor over 60% av den kvinnelige befolkningen opplever å ha vært utsatt for vold. Spørsmålet som gjenstår er hva slags reelle endringer som følger av en slik lovgivning, og hvorfor den ikke har kommet tidligere.


Til tross for at Marokko allerede har en lovgivning som kriminaliserer generell vold, har denne i praksis vært av lite beskyttende overfor kvinnene i det nordafrikanske landet. Den nye lovgivningen gir strengere straffer i saker som involverer familievold, voldtekt og seksuell trakassering, med en strafferamme fra én måned til fem år i fengsel samt store bøter. Til tross for fremskrittet gir den fremdeles ikke beskyttelse for vold mellom gifte par, som 55% av gifte kvinner oppgir å ha opplevd, og inneholder heller ikke en veldig konkret definisjon av hva familievold innebærer (Al Jazeera, 2018). Eksempelvis har menn som banker konene sine lenge sluppet unna straff dersom legen har gitt henne en sykemelding som sier at hun vil være uføre i mindre enn 20 dager, noe som ikke ser ut til å endre seg i den nye lovgivningen (Human Rights Watch, 2016).  Lovgivningen legger også stor vekt av byrden på ofrene, ettersom det kreves stort engasjement fra deres side for å få saken sin prøvd for en dommer. Politi og rettsvesen står ikke ansvarlig for å blande seg inn familievold, og voldsoffererstatning er også et fraværende tema (Human Rights Watch, 2018).

#WeAreAllKhadija – Et marokkansk #metoo

Det marokkanske #metoo’et har kommet til uttrykk de siste årene gjennom protester, nettaktivisme og sterk solidaritet mot enkeltsaker, i forsøk på å rette folks oppmerksomhet mot kvinners sårbare situasjon i Marokko. Eksempelvis ble det sommeren 2017 et økt fokus på tematikken etter at en video som viser en guttegjeng voldta en ung jente på en buss ble spredd på nett. Hennes rop om hjelp ble ignorert av passasjerer og sjåfør, og videoen vakte stort sinne da den ble publisert på sosiale medier noen måneder etter at hendelsen fant sted, uten at det hadde vært anmeldt. Et år senere, og bare noen uker før den nye lovgivningen mot vold mot kvinner trådte i kraft, oppstod det nok en gang protester da det ble kjent at en 17 år gammel jente ved navn Khadija hadde blitt holdt fanget, voldtatt og torturert av noen gutter fra landsbyen sin i flere måneder. Videoen som spredte seg via mediehuset Al Jazeera viser en skamklipt og nedbrutt jente tatovert av svastikas og skjellsord, og reaksjonene som oppstod i etterkant resulterte i emneknaggen #WeAreAllKhadija for å rette et fokus på den utbredte volden mot kvinner i landet (Al Jazeera, 2018). På toppen av det hele har videoer som viser unge marokkanske kvinner bli trakassert på åpne gater regelmessig blitt delt på sosiale medier. Summen av enkeltsakene har ført til et marokkansk #metoo som har kommet til uttrykk i flere protester og opprop mot trakasseringen kvinner utsettes for i dagliglivet. Tross likhetstrekkene med det vestlige #metoo’et, har ikke marokkanerne tatt del i emneknaggen på samme måte, men heller uttrykt solidaritet og frustrasjon over at saker som Khadijas i det hele tatt finner sted i det nordafrikanske landet.

Og reaksjonene har tidligere vist seg å fungere: da 16 år gamle Amina Filali i 2012 begikk selvmord etter å ha blitt tvunget til å gifte seg med voldtektsmannen sin, så det marokkanske regimet seg nødt til å fjerne en artikkel i familielovgivningen som innebar at overgripere kunne gifte seg med voldtektsofre dersom de ønsket å slippe fem til ti års fengselsstraff (Carsten, 2012, 15.03). Den nye lovgivningen ser i midlertid ut til å ikke ha latt seg påvirke av all kritikken den har fått: etter å ha vært en fastlåst sak i et av kamrene i det marokkanske parlamentet i over to år før den ble vedtatt, har en rekke NGOer, deriblant kvinnesaksorganisasjonen MRA Women, uttrykt sin bekymring overfor lovforslagets åpenbare mangler. I tillegg rettet de en krass pekefinger mot det marokkanske parlamentet noen dager før loven trådte i kraft, med kritikk om parlamentarikeres fravær fra viktige avstemminger og generell ineffektivitet i behandlingen av loven, som ble fremlagt i Representantenes hus allerede i 2016 (Bordat og Kouzzi, 2018). I en undersøkelse utført av MRA Women oppga også over 60% av respondentene at parlamentarikerne de kontaktet var lite eller ikke i det hele tatt interessert i spørsmål om tiltak mot vold mot kvinner, noe som ikke akkurat øker befolkningens tillit til det allerede sårbare politiske systemet i Marokko (Ouazzani, 2018).

Marokko i global kontekst

De siste årene har Marokko gjennomgått en rekke sosiale og politiske reformer under kong Mohammed VI som, til tross for sin brutalitet mot enkelte regimekritikere, anses å være mer liberaliserende enn sine forgjengere (Desrues, 2013, s. 414). Eksempelvis instruerte han nylig parlamentet til å godkjenne en instruks som nå også gir kvinner mulighet til å være adoul, en såkalt religiøs notar som tidligere kun har vært forbeholdt menn (HuffPost Maroc, 2018).  Han har også opprettet et eget senter for forskning på kvinners rolle i islam, med formål om å fremme kvinners rolle og feminisme (La Fondation des Femmes de l’Euro-Méditerranée, 2016). Dessuten anses Marokko for å være et av de mer liberale arabiske landene i tillegg til å være EU og vestens inngangsport til Afrika, med sine korte avstander til spanske havner og landegrenser. Til tross for et stadig økende samarbeid med dette nordafrikanske landet fra europeisk hold er Marokko også et land med store forskjeller mellom kvinner og menn. I følge Verdensbankens Gender Inequality Index som ser på forskjeller i inntekt, arbeid, politisk innflytelse og utdanning, havner Marokko på en 118 plass av 189 land, og kommer til og med dårligere ut enn nabolandet Algerie og Egypt (FNs utviklingsprogram, 2017).

I et brev adressert presidenten av det øverste kammeret i det marokkanske parlamentet, Hakim Benchamach, skrev vaktbikkja Human Rights Watch i 2016 at utkastet til lovgivningen ikke var bra nok slik den forelå, og henviste til lignende lovgivning fra en rekke andre land i regionen, der i blant Algerie, Israel og Saudi-Arabia, som hadde adoptert svake lovgivninger relatert til familievold, men som i realiteten ikke styrker kvinners posisjon. ”Morocco could be a regional leader in combatting domestic violence by ensuring that its legislation is comprehensive and in line with international standards” skrev Janet Walsh, og henviste indirekte til Marokkos ønske om å være ledende på vestlig samarbeid på andre områder, slik som vertskapssøknaden til fotball-VM 2026 var et eksempel på (Human Rights Watch, 2016).

Til tross for at voldtekt både er forbudt i islam og i den marokkanske familielovgivningen, oppgir flere marokkanske kvinner at de har vært utsatt for dette. Likevel ender kun 3% av voldtekter med å bli rapportert. Dette kan ha noe å gjøre med en manglende tillitt til systemet, samt en ineffektivitet i måten overgrepssakene undersøkes på. Flere kvinnerettighetsorganisasjoner har tatt til orde for en forbedring av dette systemet slik at en ny lovgivning inneholder tiltak som i praksis får flere til å anmelde voldtekt og overgrep. På papiret er nemlig samleie utenfor ekteskap fremdeles ulovlig, noe som hindrer kvinner i å varsle om overgrep i frykt for å selv måtte straffes (Bordat, 2018).

Symbolsk lovgivning

Den nye loven mot vold mot kvinner i Marokko føyer seg dermed inn i rekkene av symbolske lover i den øvrige regionen som i liten eller ingen grad bidrar til en reell endring i kvinners situasjon. I et land preget av machokultur kan det være vanskelig å stå på barrikadene når det oppleves at ikke engang landets parlamentarikere tar kritikken av det nye lovverket seriøst.

Til tross for kritikk av utkastet som ble fremlagt for parlamentet i 2016, samt opprop og protester i lys av brutale enkelthendelser som Khadija og Filali-saken, har ikke marokkanske myndigheter i tilstrekkelig grad klart å integrere grunnleggende tiltak i det juridiske systemet som beskytter kvinner fra voldshandlinger. Dette kan ha mye å gjøre med det konservative islamistpartiet som kom til makten etter den arabiske våren i 2011, og at parlamentarikerne generelt har vært lite engasjert i tematikken og kritikken som kvinnesaksorganisasjoner som AMDH og MRA Women har kommet med siden 2006. Symbolverdien i det nye lovverket betyr nok lite for kvinner som blir utsatt for partnervold, ettersom realiteten av fraværende straffemuligheter fremdeles er den samme. At den nye marokkanske lovgivningen er et viktig steg i riktig retning vil nok derfor neppe være konklusjonen til kvinnesaksforkjempere og de mange som har vært utsatt for seksualisert vold i Marokko.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>