Zoon Politikon 3/2007: Jubileum

I år er det femti år siden Institutt for statsvitenskap ble startet opp ved Universitetet i Oslo. Den gangen var statsvitenskap et nytt og relativt lite fag som lenge hadde stått i skyggen av sine storebrødre jus , historie og økonomi. Det fkk imidlertid fort vind i seilene. I dag er instituttet et av de største på Blindern, med om lag 40 ansatte og 1400 studenter. Statsvitenskap er et fag det lyttes til, og forskere fra instituttet siteres ofte og blir jevnlig spurt om å uttale seg i media. Dette merkes også for studentene som søker seg hit. Inntaksgrensene er høye, og jobbmulighetene etter eksamen er gode. Statsvitenskapelige poteter fnnes ikke lenger bare bak skrivebordene i forvaltningen, men også i næringslivet, i pressen og i organisasjonslivet. I dette nummeret av Zoon Politikon vil vi få vise deg forskjellige sider ved livet på Institutt for statsvitenskap. Som vanlig retter vi blikket utover, men denne gangen er det også tid for å se litt på oss selv. Vi har laget en stor jubileumsdel med artikler om fag, om fest og om hverdag. Her kan du lese om studentengasjement, diskusjon om undervisning, og om det statsvitenskapelige stjernelaget; professorene.Det skjer mye for studentene på instituttet, og aktiviteten er økende. Det arrangeres fere debatter, foredrag og seminar, og fere studenter møter opp. Høstens aktualitetssymposium sprengte alle rekorder med over 1000 besøkende til sammen, og ”Frokost med Bernt” utretter mirakler og samler hver gang 60 -70 studenter til fagprat klokka kvart over åtte om morgenen. Likevel. Jeg vil oppfordre alle statsvitere in spe til å bli bedre kjent med også andre sider av instituttet, å gå et skritt videre fra lesesal A, både faglig og fysisk. Du trenger ikke være den nye Rokkan for å stille et spørsmål på forelesning eller sende en mail til en foreleser. Les den artikkelen, gå på det seminaret. Pugg trefftidene og bank på den kontordøra. Vær ikke fornøyd før du er på hils med minst en professor!Studietiden er spesiell. Selv om du skulle ende oppsom tredje kontorist fra høyre i Brønnøysundregistrene kan du være superintellektuell nå. Grip sjansen. Et gammelt og litt høytidelig navn på Universitetet er ”Alma Mater”, den nærende mor. Bruk litt tid på å nære din egen faglige interesse i høst, og fnn ut hva vårt store hjem kan tilby deg. Det er faktisk ikke lite. Hørte jeg et lite hurra?

INGRID RÆDERGÅRD, REDAKTØR

Zoon Politikon 2/2007: Frykt

Frykt koster

Denne utgaven av Zoon Politikon viser at årsakene til frykt kan være så mangt. Vi mennesker er redd for alt fra krig og terror til melkefett og ansiktsrynker. Men like viktig er det å undersøke virkningene av frykt. Hvordan påvirker frykten våre liv? Jeg vil argumentere for at frykt er en negativ kraft. For hver enkelt av er frykt et hinder for handling og tenkning. Redselen begrenser dermed våre muligheter til å utfolde oss som mennesker. Befolkningen i Baghdad våger seg ikke ut på gaten av frykt for terror. Kvinner tør ikke gå alene hjem om natten av frykt for voldtekt. Studenter deltar ikke i diskusjoner av frykt for sosiale sanksjoner. Men frykt virker også negativt på samfunnet som helhet. I et samfunn preget av frykt er tilliten mellom mennesker lav. Folk stoler verken på naboen, sjefen eller innvandreren i grønnsaksbutikken på hjørnet. Og frykten koster. For eksempel skaper terrorfrykt enorme merkostnader i form av sikkerhetssjekker, overvåkningskameraer og etterretning. Men dette gjelder også generelt. For den som ved enhver anledning frykter å bli lurt vil bruke store ressurser på å sikre at dette ikke skjer. Bedrifter vil bruke penger på å sette opp og håndheve formelle kontrakter. Myndighetene vil bruke store ressurser på å undersøke om folk snyter på skatten. Syklister vil kjøpe en ny og sterkere sykkellås, og huseiere vil installere boligalarm. På denne måten blir kostnadene ved frykt større enn vår samlede redsel.Årsaken er at frykt fører til kortsiktig tenkning. Få vil investere hvis de er redd for hva som vil skje om en måned eller et år. Mangel på tillit gjør at hver og en går inn for sine kortsiktige interesser. Folk tør ikke å velge bort en minimal, kortsiktig fordel for en større, langsiktig gevinst. Jeg vil bryte avtalen i dag fordi jeg frykter at du vil gjøre det i morgen. All menneskelig aktivitet blir således redusert til et nullsumspill, og samarbeid blir umulig. Dermed står frykten i veien for realisering av felles, langsiktig gevinst.Hva kan vi gjøre med det? Vi kan jobbe for å bekjempe frykt og skape tillit. Ved å bygge ned mistro mellom mennesker kan vi redusere frykten og dens kostnader. Et upartisk rettssystem og velferdsordninger som omfatter alle kan skape slik tillit. For den som vet at han vil få støtte hvis han mister jobben og kompensasjon hvis han blir bestjålet, han frykter ikke.
JOHAN CHRISTENSEN, REDAKTØR

Denne utgaven av Zoon Politikon viser at årsakene til frykt kan være så mangt. Vi mennesker er redd for alt fra krig og terror til melkefett og ansiktsrynker. Men like viktig er det å undersøke virkningene av frykt. Hvordan påvirker frykten våre liv? Jeg vil argumentere for at frykt er en negativ kraft. For hver enkelt av er frykt et hinder for handling og tenkning. Redselen begrenser dermed våre muligheter til å utfolde oss som mennesker. Befolkningen i Baghdad våger seg ikke ut på gaten av frykt for terror. Kvinner tør ikke gå alene hjem om natten av frykt for voldtekt. Studenter deltar ikke i diskusjoner av frykt for sosiale sanksjoner. Men frykt virker også negativt på samfunnet som helhet. I et samfunn preget av frykt er tilliten mellom mennesker lav. Folk stoler verken på naboen, sjefen eller innvandreren i grønnsaksbutikken på hjørnet. Og frykten koster. For eksempel skaper terrorfrykt enorme merkostnader i form av sikkerhetssjekker, overvåkningskameraer og etterretning. Men dette gjelder også generelt. For den som ved enhver anledning frykter å bli lurt vil bruke store ressurser på å sikre at dette ikke skjer. Bedrifter vil bruke penger på å sette opp og håndheve formelle kontrakter. Myndighetene vil bruke store ressurser på å undersøke om folk snyter på skatten. Syklister vil kjøpe en ny og sterkere sykkellås, og huseiere vil installere boligalarm. På denne måten blir kostnadene ved frykt større enn vår samlede redsel.Årsaken er at frykt fører til kortsiktig tenkning. Få vil investere hvis de er redd for hva som vil skje om en måned eller et år. Mangel på tillit gjør at hver og en går inn for sine kortsiktige interesser. Folk tør ikke å velge bort en minimal, kortsiktig fordel for en større, langsiktig gevinst. Jeg vil bryte avtalen i dag fordi jeg frykter at du vil gjøre det i morgen. All menneskelig aktivitet blir således redusert til et nullsumspill, og samarbeid blir umulig. Dermed står frykten i veien for realisering av felles, langsiktig gevinst.Hva kan vi gjøre med det? Vi kan jobbe for å bekjempe frykt og skape tillit. Ved å bygge ned mistro mellom mennesker kan vi redusere frykten og dens kostnader. Et upartisk rettssystem og velferdsordninger som omfatter alle kan skape slik tillit. For den som vet at han vil få støtte hvis han mister jobben og kompensasjon hvis han blir bestjålet, han frykter ikke.

JOHAN CHRISTENSEN, REDAKTØR

Zoon Politikon 1/2007: Framtida

Framtida er lys

Hvordan kommer framtida til å fortone seg? Får vi det bedre eller dårligere? Denne utgaven av Zoon Politikon handler om hva vi kan vente oss for framtida. Et utviklingstrekk som går igjen i nær sagt alle artiklene er globalisering. Vi lever i dag i en globalisert verden, og denne omveltende kraften vil bli sterkere og sterkere. Globalisering dreier seg om alt fra YouTube til amerikanske call centere i India og globale miljøproblemer og -løsninger. For å sitere Bill Clinton: ”Globaliseringen er et faktum. Spørsmålet er om den totalt sett vil virke positivt eller negativt.” Mitt svar er at den vil virke positivt. Jeg tror vi mennesker vil få det bedre i morgen enn i dag og bedre neste år enn i år. Det er riktignok ikke slik at alle piler peker oppover. Verden står overfor alvorlige miljøproblemer, forskjellene mellom folk er store, og mange mennesker blir fortsatt mishandlet og undertrykt. Men vi har en tendens til å overvurdere problemene og de dystre utsiktene. Jeg vil derfor slå et slag for framtidsoptimismen. På veldig mange områder går ting bra, og de kommer til å gå enda bedre framover.Viktigst av alt er det at en stadig mindre andel av jordens befolkning lever i fattigdom. Verdens velstandsøkning kommer fere og fere til gode. Barnedødeligheten er halvert på 20 år, sultkatastrofer blir mer sjeldne, og vi har utryddet en rekke alvorlige sykdommer. Det er også færre enn før som lider under krig og væpnet konfikt. Og skal vi tro Johan Galtung er det håp for fred selv i de mest fastlåste konfiktene i Midtøsten. Demokrati blir dessuten stadig mer utbredt. 1,4 milliarder fere mennesker lever i dag under demokratiske systemer enn for 15 år siden. Despoter har takket for seg og blitt erstattet med ledere som respekterer folkestyret. Globaliseringen av ny teknologi sprer makt på stadig fere hender. Eller som Gudmund Hernes formulerer det: ”Alt blir mer gerilja!”.Samfunnsforskning bidrar til at verden går framover. Vi vet mer enn noen gang om hvordan vi kan skape velferd og økonomisk vekst. Forskningen gjør det mulig å organisere samfunnet og utforme demokratiske institusjoner på en mer hensiktsmessig måte enn tidligere.Framtidsoptimismen er ikke et forsvar for å ikke gjøre noe. En lys framtid avhenger av vår egen og andres innsats. Men jeg er overbevist om at under de rette forutsetningene vil alle bidra. For det menneskelige potensialet er enormt. Framtida blir ikke bra av seg selv. Den blir bra fordi vi vil det.
JOHAN CHRISTENSEN, REDAKTØR

Hvordan kommer framtida til å fortone seg? Får vi det bedre eller dårligere? Denne utgaven av Zoon Politikon handler om hva vi kan vente oss for framtida. Et utviklingstrekk som går igjen i nær sagt alle artiklene er globalisering. Vi lever i dag i en globalisert verden, og denne omveltende kraften vil bli sterkere og sterkere. Globalisering dreier seg om alt fra YouTube til amerikanske call centere i India og globale miljøproblemer og -løsninger. For å sitere Bill Clinton: ”Globaliseringen er et faktum. Spørsmålet er om den totalt sett vil virke positivt eller negativt.” Mitt svar er at den vil virke positivt. Jeg tror vi mennesker vil få det bedre i morgen enn i dag og bedre neste år enn i år. Det er riktignok ikke slik at alle piler peker oppover. Verden står overfor alvorlige miljøproblemer, forskjellene mellom folk er store, og mange mennesker blir fortsatt mishandlet og undertrykt. Men vi har en tendens til å overvurdere problemene og de dystre utsiktene. Jeg vil derfor slå et slag for framtidsoptimismen. På veldig mange områder går ting bra, og de kommer til å gå enda bedre framover.Viktigst av alt er det at en stadig mindre andel av jordens befolkning lever i fattigdom. Verdens velstandsøkning kommer fere og fere til gode. Barnedødeligheten er halvert på 20 år, sultkatastrofer blir mer sjeldne, og vi har utryddet en rekke alvorlige sykdommer. Det er også færre enn før som lider under krig og væpnet konfikt. Og skal vi tro Johan Galtung er det håp for fred selv i de mest fastlåste konfiktene i Midtøsten. Demokrati blir dessuten stadig mer utbredt. 1,4 milliarder fere mennesker lever i dag under demokratiske systemer enn for 15 år siden. Despoter har takket for seg og blitt erstattet med ledere som respekterer folkestyret. Globaliseringen av ny teknologi sprer makt på stadig fere hender. Eller som Gudmund Hernes formulerer det: ”Alt blir mer gerilja!”.Samfunnsforskning bidrar til at verden går framover. Vi vet mer enn noen gang om hvordan vi kan skape velferd og økonomisk vekst. Forskningen gjør det mulig å organisere samfunnet og utforme demokratiske institusjoner på en mer hensiktsmessig måte enn tidligere.Framtidsoptimismen er ikke et forsvar for å ikke gjøre noe. En lys framtid avhenger av vår egen og andres innsats. Men jeg er overbevist om at under de rette forutsetningene vil alle bidra. For det menneskelige potensialet er enormt. Framtida blir ikke bra av seg selv. Den blir bra fordi vi vil det.

JOHAN CHRISTENSEN, REDAKTØR

Zoon Politikon 3/2006: Kritikk

Jeg håper at denne utgaven av Zoon Politikon vekker noe i deg, enten det er entusiasme, raseri eller ettertanke. Jeg håper at du blir irritert, eller til og med forbanna. Jeg håper at du blir glad, eller kanskje euforisk. Jeg håper at du drar til Afrika for å bekjempe AIDS, eller alternativt: melder deg inn i et sentrumsparti. Jeg håper at du sender redaksjonen en hat-mail, eller enda bedre: et kjærlighetsbrev. Hvorfor? Fordi hvis noen bryr seg om artiklene våre, har vi lyktes.      Tema for høstens utgave av Zoon Politikon er kritikk. Det er fryktelig misvisende. For kritikk er ikke først og fremst et tema, det er en tilnærming. Dette nummeret er derfor å betrakte som en øvelse i kritisk skriving. Målet har vært å kaste et kritisk blikk på det som skjer både her på instituttet og i verden utenfor. Er det greit at forelesere setter sine egne bøker på pensum? Er OL forenlig med grove menneskerettighetsbrudd? Kan vi akseptere at inntektsforskjellene i Norge øker?Men vi har ikke stoppet der. Vi har også satt spørsmålstegn ved selve kritikken. Er all kritikken mot Bush berettiget? Er det rettferdig å trekke våre foreleseres integritet i tvil? Og vi har ikke diskriminert. I denne utgaven av Zoon Politikon fnnes både kritikk av professorer og studenter, markedskritikk og kritikk av kritikken mot Bush. Selvfølgelig kan vi ikke unngå å sparke inn noen åpne dører, men jeg tør påstå at vi også sprenger oss gjennom noen stengte.Poenget med en kritisk tilnærming er å gjøre Zoon Politikon til mindre av en skoleavis og mer av en vaktbikkje. Vi har nemlig større ambisjoner enn bare å beskrive og referere. Ved å være kritiske ønsker vi å sette problemer under debatt og bidra til å fnne gode løsninger. For samfunnet vårt er ikke perfekt. Det er nok av urettferdighet, dumskap og dårlige løsninger der ute. Og jeg kan rett og slett ikke godta at det er sånn. Jeg ser det som vår plikt å vurdere politiske tiltak, meningsytringer og endringer i samfunnet med et kritisk blikk. Hva er de negative konsekvensene? Er dette akseptabelt? Hva kan forbedres?Stiller man seg bare positiv eller likegyldig til det bestående, kommer samfunnet ingen vei. Eller for å parafrasere den danske kritikeren Georg Brandes: ”At en artikkel ikke setter noe under debatt er det samme som at den er i ferd med å miste all betydning”. Vi som skriver i Zoon Politikon har lyst til å bety noe. Vi ønsker å være relevante. Derfor er det helt nødvendig å være kritiske. For bare gjennom saklig og konstruktiv kritikk kan vi gjøre instituttet til et bedre sted å lære og verden til et bedre sted å være.

JOHAN CHRISTENSEN, REDAKTØR

Zoon Politikon 2/2006: Makt

Utøv makt!

I månedsskiftet mars-april var det valg til Studentparlamentet. Valgdeltakelsen var dessverre lav i år også, kun omtrent ti prosent benyttet seg av stemmeretten. Studentparlamentet er representert i de aller feste råd og utvalg ved Universitetet i Oslo, og i disse rådene blir beslutninger om vår studiehverdag fattet. Når så få studenter benytter seg av denne sjansen til å øve innfytelse i sentrale råd ved Universitetet kan en stille seg spørsmål om vi i det hele tatt burde få slippe til så mys som vi faktisk kan gjøre. Blir vi tatt på alvor når det er så få stemmer bak et mandat? Det er kanskje lettere å se hvordan studentene kan påvirke egen hverdag hvis søkelyset blir rettet mot hvert fakultet, eller hvert institutt, men heller ikke her er det noe enormt engasjement å spore. På Allmøtet for statsvitenskap dette semesteret var det kun så vidt nok kandidater til å få et fulltallig fagutvalg, og antallet oppmøtte var ikke engang nok til å fylle U1, til tross for at vårt institutt teller 1500 studenter. Hvorfor bruker ikke fere studenter disse sjansene til å fremme sine interesser? Er det fordi vi har det så bra at det ikke er noe å klage på, er det ingen ting som bør endres? Når festivalteltet lokker studentene tilbake til Blindern i august nærmer neste semesters Allmøtet seg. Her har alle rett til å stille til valg, og til Fagutvalget skal det velges sju representanter. Fagutvalget er representert i Programrådet, og som medlem i Fagutvalget – og som engasjert student har du mulighet til å utøve makt. Alle foreningene ved ISV er representert i Hovedstyret som blant annet har ansvaret for pengefordelingen mellom de ulike foreningene.Så når du sitter og svetter over pensumbøkene og ergrer deg over en artikkel du mener ikke har noen ting på pensum å gjøre, eller du ønsker deg andre innslag i faglunsjene, oppfordrer Zoon Politikon deg til å tenke gjennom hvordan du vil at din studiehverdag skal være – og ved semesterstart stille opp på Allmøte for å se til at vi som studenter benytter oss av muligheten vi har til å utøve makt.

Zoon Politikon 1/2006: Arbeidsliv

Arbeidslivet venter

En dag skal jeg ut i arbeidslivet, og den dagen nærmer seg stadig mer og mer. Med bakgrunn fra statsvitenskap på Blindern er det ikke så lett å vite hva en skal ta seg til når studietida er over. Mange som studerer statsvitenskap ser for seg en framtid i Utenriksdepartementet eller kanskje på Statsministerens kontor. Mest sannsynlig er det vel at de feste av oss havner i et traust direktorat eller som en middels fornøyd kommunebyråkrat. På en annen side er det ikke uvanlig at statsvitere blir karakterisert som en potet – vi kan brukes til alt. Vi ser at næringslivet i stadig større grad viser interesse for statsvitere, og vår utdanning blir mer og mer anerkjent på arbeidsmarkedet. Likevel er arbeidsmarkedet hardt, og det er vår oppgave å reklamere for oss selv. Vi har nok en del å lære av studentene på BI som driver intens markedsføring av seg selv og sine faglige kvaliteter. Det er ikke lenger slik at statsvitere er forbeholdt jobber i det offentlige, men for at vi skal vinne fram innenfor andre felt må vi synliggjøre oss selv. Her på instituttet har Det Machiavelliske Samfund opprettet en arbeidslivsgruppe som skal jobbe med å synliggjøre karrieremuligheter for statsvitere, og gjøre oss studenter bedre forberedt på møtet med arbeidslivet. Det er nettopp slike tiltak vi trenger for å styrke vår egen profl utad.Statsvitenskap er også et fag som godt lar seg kombinere med andre fag, for eksempel jus, økonomi, historie, sosiologi osv. Jeg tror at slike kombinasjoner er nyttige ikke bare fordi vi lærer noe om andre fag, men fordi det er med på å sette det vi kan fra statsvitenskap i et perspektiv. Å ha en annen type faglig input enn statsvitenskap bidrar til at vi i enda større grad er i stand til å tenke kritisk, trekke opp lange linjer og se sammenhenger, og bruke våre analytiske evner. Dette er verdifull kunnskap uansett hva slags jobb en havner i til slutt. Kanskje er det heller ikke karakterene våre som er det avgjørende den dagen vi er på jobbintervju. Betydningen av å delta i aktiviteter både på Blindern og utenfor viser seg å være stor. Det samme gjelder faktisk deltidsjobber. De studentene som har hatt verv i organisasjoner, drevet med studentaktiviteter eller hatt en deltidsjobb kan vise til stor arbeidskapasitet og feksibilitet samt personlige egenskaper som engasjement og utadvendt personlighet.Det er ikke tvil om at det kan være vanskelig å få jobb, ikke bare for statsvitere men for akademikere innen samfunnsfag og humaniora. Selv om vi er som poteten er det også et alternativ å ha noe helt annet å falle tilbake på – for eksempel kroppsbygging…

Zoon Politikon 3/2005: Instituttet

Hverdagen vår er preget av små og store valg. Denne høsten har vi hatt flere viktige valg. Vi har hatt Stortingsvalg og rektorvalg. Stortingsvalget var preget av store endringer i partienes oppslutning, og endte med et regjeringsskifte. Rektorvalget hadde rekordstor oppslutning, men var allikevel oppsiktsvekkende lav (12,3 %). Hvorfor velger vi som vi gjør? Eller hvorfor velger vi å ikke velge?Velger vi kun ut ifra egeninteresse? Er mennesket et rasjonelt vesen i den forstand at vi foretar en avveining av kostnader og gevinster når vi står ovenfor ulike handlingsvalg? Hvis vi søker å nyttemaksimere våre interesser, er det en god idé å engasjere seg i en studentforening. I en forening kan du høste mange gevinster. Både sosiale og faglige. Slik kan du velge å være med på å skape en bedre studiehverdag. Mange studenter er sikkert engasjerte på flere områder, men engasjementet rettet mot instituttet er heller labert. Med over tusen statsvitenskapsstudenter er det flaut at under femti møter opp på Allmøtet. Kanskje skyldes det lave engasjementet dårlig informasjon fra foreningenes side. Kanskje er det slik at studentene ikke vet hva vi egentlig driver med, eller hvordan man blir med. Hva skjer på instituttet? Zoon Politikon ønsker å bedre engasjementet blant statsvitenskapsstudenter ved å sette fokus på hva som skjer ved Institutt for Statsvitenskap. I denne utgaven av ZP kan dere blant annet lese om ulike foreninger på instituttet, og om faglunsjer med sprengkraft. Skyldes ditt ikke-engasjement at du er dritt lei av hele Blindern, kan du velge å reise bort for et semester eller to. Det er kanskje et vanskelig og stort valg for mange, men mulighetene er der. ISV sender deg gjerne ut i verden!Som ny redaktør i ZP har også jeg gjort noen valg. Zoon Politikon har invitert Fagutvalget og Det Machiavelliske Samfund til å presentere sitt arbeid. Også Instituttleder Per Kristen Mydske vil få en fast spalte i ZP fremover. Zoon Politikon skal være noe mer enn summen av de enkelte artiklene. Derfor kan et tettere samarbeid med de andre foreningene på instituttet bidra til å skape et bedre studentmiljø og en tilhørighetsfølelse på statsvitenskap. Er du ikke fornøyd, så gjør noe med det!
Hverdagen vår er preget av små og store valg. Denne høsten har vi hatt flere viktige valg. Vi har hatt Stortingsvalg og rektorvalg. Stortingsvalget var preget av store endringer i partienes oppslutning, og endte med et regjeringsskifte. Rektorvalget hadde rekordstor oppslutning, men var allikevel oppsiktsvekkende lav (12,3 %). Hvorfor velger vi som vi gjør? Eller hvorfor velger vi å ikke velge?Velger vi kun ut ifra egeninteresse? Er mennesket et rasjonelt vesen i den forstand at vi foretar en avveining av kostnader og gevinster når vi står ovenfor ulike handlingsvalg? Hvis vi søker å nyttemaksimere våre interesser, er det en god idé å engasjere seg i en studentforening. I en forening kan du høste mange gevinster. Både sosiale og faglige. Slik kan du velge å være med på å skape en bedre studiehverdag. Mange studenter er sikkert engasjerte på flere områder, men engasjementet rettet mot instituttet er heller labert. Med over tusen statsvitenskapsstudenter er det flaut at under femti møter opp på Allmøtet. Kanskje skyldes det lave engasjementet dårlig informasjon fra foreningenes side. Kanskje er det slik at studentene ikke vet hva vi egentlig driver med, eller hvordan man blir med. Hva skjer på instituttet? Zoon Politikon ønsker å bedre engasjementet blant statsvitenskapsstudenter ved å sette fokus på hva som skjer ved Institutt for Statsvitenskap. I denne utgaven av ZP kan dere blant annet lese om ulike foreninger på instituttet, og om faglunsjer med sprengkraft. Skyldes ditt ikke-engasjement at du er dritt lei av hele Blindern, kan du velge å reise bort for et semester eller to. Det er kanskje et vanskelig og stort valg for mange, men mulighetene er der. ISV sender deg gjerne ut i verden!Som ny redaktør i ZP har også jeg gjort noen valg. Zoon Politikon har invitert Fagutvalget og Det Machiavelliske Samfund til å presentere sitt arbeid. Også Instituttleder Per Kristen Mydske vil få en fast spalte i ZP fremover. Zoon Politikon skal være noe mer enn summen av de enkelte artiklene. Derfor kan et tettere samarbeid med de andre foreningene på instituttet bidra til å skape et bedre studentmiljø og en tilhørighetsfølelse på statsvitenskap. Er du ikke fornøyd, så gjør noe med det!

Studentforeningene ved Institutt for Statsvitenskap, UiO