Bashar_al-Assad_in_Russia_(2015-10-21)_09

Syria: Putins spillebrikke

Tekst av Marte Eline Menøy

Det kom som en overraskelse på det internasjonale samfunn da Russland gikk hardt inn militært i Syria. Mer overraskende var da Russland rettet de fleste bombeangrep mot andre mål enn IS.

Putin fjerner munnkurven
I FNs årsmøte i september gikk Putin på talerstolen for første gang på ti år. Der gav han uttrykk for et ønske om en bred koalisjon for å bekjempe IS, men den eneste måten å skulle klare dette på måtte være i samarbeid med al-Assad. Obama erklærte at et samarbeid med tyrannen al-Assad var helt og holdent utelukket. Russland startet da sin militære intervensjon i Syria, med det sagte formålet å skulle bekjempe IS. Men hvorfor er Syria så viktig for Russland, og hvorfor ønsker de å bruke store summer på å involvere seg i en konflikt som borgerkrigen i Syria? Svaret på det er langt fra enkelt og grunnene er mange.

Putin sa også i sin tale at Russland har lenge vært en stat som slår hardt ned på, og har gjort mye for å bekjempe terrorisme. Russland har en muslimsk befolkning på over 15 millioner som hovedsakelig er sunni-muslimer. Mange har reist til Syria for å kjempe for IS, og det eksisterer en frykt i Russland om at disse skal komme tilbake og utføre terroristangrep i hjemlandet. Men på en annen side, kan Russlands intervensjon heller være bensin på bålet når det kommer til radikalisering av muslimer i Russland, og heller gi sterkere incentiver til misnøye og kampvilje.

Dobbeltmoralsk spill?
Det ble raskt klart for verden at Russland hovedsakelig ikke førte bombeangrep utelukkende mot IS’ mål, men de fleste angrep rettet seg mot al-Assads motstandere. Putin sa i FN at IS ikke kunne beseires uten al-Assad ved makten, så strategien kan være først å styrke regimet, før man slår hardt til mot IS. Men det er ikke kun i det formål å skulle beseire IS at al- Assads styre skal forsterkes. Russland har solgt en masse militært utstyr til Syria, og mye av dette er på krita. Det er en frykt for at dette ikke skal bli tilbakebetalt hvis al-Assads styre forsvinner.

Putin har uttalt at det maktvakuumet som flere av statene involvert i den arabiske våren ble etterlatt i, bare har ført til mer kaos og en oppblomstring av ekstreme grupper som IS. Han poengterte i FN at det internasjonale samfunnets ( med USA og NATO i spissen) involvering her, bare har gjort vondt verre. Den politiske ledelsen i Russland er ikke kjent som det vestlige demokratiets heiagjeng, det er nærliggende å tenke at de ser på en sterk og mektig leder som den som best kan skape stabilitet.

Syria har lenge vært en viktig alliert i Midtøsten for Russland. Landet ligger strategisk geografisk sett, Russlands eneste marinebase i Middelhavet ligger i havnebyen Tartus. Noen vil peke på dette som en avgjørende årsak for en russisk intervensjon, mens andre vil si at den ikke er uerstattelig. Kypros er også et mulig alternativ for en russisk inngangsport til Middelhavet. Men Syria er, og har lenge vært, en viktig forbindelse til innflytelse i området. Under og etter den kalde krigen har Russland klart å opprettholde gode samarbeidspartnere i Midtøsten. Et smittende ønske om demokratiske reformer, kan bli sett på som en økt vestlig innflytelse i regionen. Derfor er det viktig for Russland at al-Assad og hans administrasjon forblir ved sin posisjon for ikke å miste en av sine siste allierte i regionen.

Russland har nå også gjort seg selv til en viktig spiller i løsningen av krisen i Syria; en løsning kan ikke foregå uten involvering av Russland som har vært fryst ut av vesten etter Ukraina. Russland vil sannsynligvis ikke tåle en langvaring isfront fra vesten, men å skulle gi etter for vestlig press er heller ikke aktuelt for en selvhevdende stormakt som Russland. Vesten oppelever nå at løsningen på Syria-krisen sannsynligvis ikke vil skje med vestlig lederstol, og det kan derfor bli helt nødvendig å måtte ty til diplomatiske løsninger med Russland. Med tanke på de mange flyktningene som banker på dørene til Europa nå, haster det å få til en fredelig løsning i Syria. Med intervensjonen i Syria kan Russland ha klart to ting: å hevde seg som en stormakt, og å skaffe seg en plass ved forhandlingsbordet igjen.

Denne artikkelen representerer noen av årsakene Russland kan ha for sin militære operasjon i Syria – men det kan være flere. Russland har mye å vinne, men også mye å tape i denne konflikten, noe resten av verdenssamfunnet også har. Det eneste som er sikkert, er at en løsning må komme i stand, og det må skje snart.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>