President Barack Obama laughs with former Presidents Jimmy Carter, Bill Clinton, and George W. Bush, prior to the dedication of the George W. Bush Presidential Library and Museum on the campus of Southern Methodist University in Dallas, Texas, April 25, 2013. (Official White House Photo by Pete Souza) 

This official White House photograph is being made available only for publication by news organizations and/or for personal use printing by the subject(s) of the photograph. The photograph may not be manipulated in any way and may not be used in commercial or political materials, advertisements, emails, products, promotions that in any way suggests approval or endorsement of the President, the First Family, or the White House.

USA gjennom tidene – Hva er det med amerikanernes trang til diktatorsammenligninger?

Tekst av Kenneth Haug

Det går knapt en uke uten at noen trekker sammenligninger mellom Donald Trump og fascister, Adolf Hitler og andre mennesker han neppe ønsker å bli plassert sammen med. Fra motsatt kant beskrives Obama med ulike kombinasjoner av ordene kommunist, sosialist, fascist og nazist. Hva er det med amerikanernes trang til diktatorsammenligninger?

Uttrykket «diktator» stammer opprinnelig fra antikkens Roma, der det vanligvis var to konsuler som hadde den utøvende makten. I krisetider kunne senatet bestemme at en diktator skulle få eneveldig makt over en bestemt periode, vanligvis to år, for å lede republikken gjennom problemene. Så skulle han gi makten tilbake til konsulene. På den tida var altså ikke ordet negativt ladet. Da amerikanerne så skulle danne den første moderne republikken, 1800 år senere, hentet de mye inspirasjon fra den romerske – bare se på arkitekturen i maktens bygg i Washington, eller navnene på institusjoner som senatet. Det tok ikke mange år før uttrykket diktator var blitt gjenoppfunnet på andre siden av verden heller. I 1800 sto presidentvalget mellom to gamle våpenbrødre fra uavhengighetskrigen – John Adams og Thomas Jefferson. De representerte grupper som ville dra den unge republikken i to ulike retninger: Adams sto for en sterkere føderalstat, Jefferson for mer makt på delstatsnivå. Det var klart for historiens første drittkastingsvalg: Adams ble kalt hermafroditt, mens Jeffersons velgere ble spurt om de var villige til å se «sine hus bli brent ned, sine kvinner voldtatt, og sine barns hoder på spidd». D-ordet var altså ikke ute av skapet, men implikasjonene var der. Jefferson vant for øvrig valget, og senere i livet ble han og Adams venner igjen. De døde attpåtil på samme dag – 4. juli 1826, nøyaktig 50 år etter at uavhengighetserklæringen de skrev sammen var blitt undertegnet.

Samtidig med dette satt Adams’ sønn, John Quincy Adams, som president. I 1828 stilte han til gjenvalg mot Andrew Jackson – krigshelt, og den første kandidaten fra nybrottsområdene vest for Appalachene. Anklagene haglet mot sistnevnte: han var bondetamp, dum, krigersk, voldelig, og kona hans var løs. Imidlertid kalte begge kandidater hverandre «diktatorer», og etter at Jackson vant gjorde han lite for å motbevise den påstanden. Til den østlige overklassens store fortvilelse samlet han mer makt hos presidenten, truet med krig mot South Carolina da de ikke føyde seg under en føderal handelslov, og kjempet intenst mot sentralbanken, som han siden fikk lagt ned. Ironisk nok pryder ansiktet hans i dag den amerikanske 20 dollar-seddelen, som blir utstedt av en ny utgave av samme bank.

Anklagene om diktatur har neppe stått sterkere enn under den amerikanske borgerkrigen, da presidentembetet fikk ekstra makt av nødvendighet. I filmen Lincoln kaller et opposisjonsmedlem presidenten «King Abraham Africanus the First» – et sitat som faktisk stammer fra en valgkampseddel som demokratene delte ut året før. I denne valgseddelen ble det hevdet at Lincoln hadde skrevet under på en kontrakt med djevelen, som skulle gi ham diktatorisk makt resten av livet. Situasjonen ble ikke det spor roligere etter attentatet på Lincoln i 1865 – da var det plutselig republikanerne som anklaget visepresident Andrew Johnson for å være diktator, og attpåtil stilte ham for riksrett (han ble frikjent – med knapp margin). Så gikk USA over i en roligere periode, der stadig mer makt samlet seg i kongressen. Presidenter som McKinley, Theodore Roosevelt og Wilson, som alle samlet mer makt i presidentens hender i forbindelse med kriger eller økonomisk reform, klarte å unngå de verste beskyldningene.

Det klarte ikke presidentkandidaten Al Smith i 1928. Anklagene mot ham gikk ikke på personlighet, men på religion. Smith var nemlig den første katolske presidentkandidaten. I 1928 trodde oppriktig mange amerikanere at en katolsk president ville invitere paven til å styre landet som diktator, og bygge et gedigent festningskompleks i Washington D.C. Det ble til og med spredd rykter om at Smith (som var guvernør i New York) hadde vedtatt å bygge en tunnel fra Manhattan til Roma. Smith tapte valget så det sang mot den mer spiselige republikaneren Herbert Hoover. Året etter kræsjet børsene på Wall Street, og med det begynte den store depresjonen.

Dermed kunne Franklin Delano Roosevelt nærmest spasere inn til seier i presidentvalget i 1932. Med ham gikk amerikansk politikk inn i en ny æra. Staten tok seg utvidede fullmakter og gikk inn i økonomien i stor stil for å rydde opp i kaoset. Han etablerte obligatoriske velferdsordninger og våget til og med å stille til valg for en tredje, og senere fjerde periode – noe som ikke var forbudt, men uglesett i amerikansk politikk på den tiden. Roosevelt var populær og handlekraftig, men ble irritert over høyesteretts stadige innblanding i hans reformplaner. I 1937 forsøkte han å utnevne en rekke ekstra dommere, og dermed få flertall. Igjen var det spørsmålet om konstitusjonell sedvane: det var ingen regler om antallet dommere, men ingen hadde noen gang gått over ni. Tonen ble plutselig brått skjerpet i amerikansk politikk igjen. Republikanerne anklaget presidenten for diktatoriske tendenser og spurte hvorfor han ikke ville respektere maktfordelingsprinsippet. Krisen kom samtidig som den amerikanske økonomien bremset opp, og demokratene mistet en rekke representanter under mellomvalget i 1938. Forsøket på å overstyre rettsvesenet mislyktes, men Roosevelt fikk likevel samlet mer makt i presidentembetet til slutt. Han styrte nemlig landet gjennom 2. verdenskrig, som krevde en mobilisering og samordning av landets ressurser uten sidestykke i verdenshistorien. Da Roosevelt døde i 1945, var den utøvende makten i USA sterkere enn noensinne, og det skulle vise seg å være nødvendig i tiårene som fulgte.

Under den kalde krigen dannet det seg et nytt begrep i amerikansk statsvitenskap. «Imperial Presidency» beskrev den voksende presidentstaben og embetets makt. Stadig flere av presidentens rådgivere ble utnevnt uten noen rådføring med kongressen, og presidenten selv avsatte stadig mindre tid til å møte kongressens ledere. I tillegg tok han seg stadig større friheter, særlig innen utenrikspolitikken. Det bør nevnes at fra 40-tallet og fram til omkring 1980 var det relativt stor konsensus om amerikansk innenrikspolitikk. Demokratene hadde konsekvent flertall i Representantenes hus fra 1952 til 1994, uten at dette skapte store problemer for de republikanske presidentene Eisenhower, Nixon og Ford. I bytte mot at velferdsinstitusjonene Roosevelt hadde bygd opp fikk være i fred, lot demokratene presidenten ha stor kontroll over utenriksfeltet. Det var en avtale begge parter var relativt fornøyd med, og derfor kom det sjelden anklager om diktatorisk styre fra politisk hold i disse årene, selv om presidenten langt på vei overskred makten han hadde fått i grunnloven.

Selv John F. Kennedy, som ble USAs første katolske president, fikk være i fred – han presiserte klart og tydelig at han «ikke var den katolske kirkes presidentkandidat, men det demokratiske partiets presidentkandidat». Unntaket var naturligvis under Watergate-skandalen i 1973-74. Richard Nixon autoriserte et innbrudd i det demokratiske partiets hovedkvarter i Watergate-hotellet i Washington i 1972. Hvor mye verdifull informasjon som ble stjålet er enda uvisst, men Nixon ville vunnet presidentvalget med solid margin uansett, så innbruddet var en elendig avgjørelse. Da Nixons rolle ble oppdaget, begynte kongressen en stor etterforskning som avdekket enorme brudd mot grunnloven. Med trusselen om riksrett hengende over seg, valgte Nixon selv å gå av i august 1974. Han er den eneste amerikanske presidenten til å ha trukket seg frivillig.

Nixons umiddelbare etterfølgere valgte en mer forsiktig kurs, og presidentembetet var svekket inntil Ronald Reagan vant valget i 1980. Reagan var imidlertid populær nok til at han slapp unna diktaturanklager, tross sin innblanding i flere skandaler som Iran-Contra-affæren, der en av Reagans rådgivere var ansvarlig for å selge våpen til erkefienden Iran. Også George H. W. Bush og Bill Clinton hadde rimelig fredelig politisk farvann innenriks, tross at Clinton ble stilt for riksrett. I motsetning til Johnson 130 år tidligere var det ikke maktmisbruk, men snarere løgn under ed som førte Clinton til kongressen. For den yngre Bush ble situasjonen vanskeligere. Ikke bare ble han valgt under særdeles omstridte omstendigheter, men etter 11. september møtte han raskt kritikk for økt maktkonsentrasjon og brudd mot borgerrettighetene. Trolig hadde det gått bedre hvis Bush hadde lyktes med å holde verdensopinionen på sin side og landet samlet. Han viste seg som uskikket til å gjøre noen av delene. Paradoksalt nok ble Bush anklaget for både å være en diktator og en svak leder – mange mente etter hvert at han var en slags gallionsfigur for den langt mindre karismatiske, men mer politisk dyktige visepresidenten Dick Cheney. Stor opposisjon var det likevel ikke fra kongressen før demokratene vant flertall i begge kamre i 2006.

Anklagene om at Obama er en kommunistisk, fascistisk, sosialistisk, nazistisk, anti-amerikansk diktator (gjerne alle samtidig) er altså ikke noe nytt i amerikansk sammenheng. Faktisk er det kanskje like amerikansk som eplepai, baseball, rock n’roll, dårlige superheltfilmer, og moralistisk seksualundervisning. Barack Obama ble president da de sosiale mediene og USAs mange nyhetskanaler for alvor ble de viktigste kildene til amerikanernes nyhetsbilde. Samtidig sørget de samme nye mediene for at slike grumsete politiske holdninger ble kringkastet over hele verden. Obama har åpenbart møtt en hel del usaklige anklager i løpet av sin presidentperiode – men ropene om en ny diktator, en ny brutal styreform og verdensorden, er altså langt fra nye. Og denne situasjonen kommer neppe til å forandre seg, enten neste president heter Hillary Clinton, Ted Cruz, Bernie Sanders, eller (gud forby) Donald Trump.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>