vestsahara

VEST-SAHARA – Afrikas Siste koloni

Tekst av Beathe Øgård

Kolonitiden i Afrika er kanskje noe vi forbinder mest med tunge historiebøker og bilder av hvite menn som planter flagg i bakken. Eller blodige frigjøringsbevegelser og harde løsrivelser preget av borgerkrig over grenseområder og ressursrike områder med gull og diamanter. Mens europeiske stormakter har gitt fra seg sine kolonier har Marokko tviholdt på Vest-Sahara siden 1975. FN har fordømt den marokkanske okkupasjonen, men 37 år etter invasjonen er konflikten enda ikke løst.

Ringvirkninger fra den økonomiske krisen i Europa, ustabilitet og terroraktivitet i regionen har gjort situasjonen vanskeligere de siste årene. Marokkanske myndigheter strammer inn og legger strenge bånd på forskere, organisasjoner og journalisters tilgang til informasjon i Vest-Sahara. Hvorfor er det så vanskelig å finne en løsning på Afrikas siste uløste kolonispørsmål?

Historisk tilbakeblikk – fra en kolonimakt til en annen

Fram til midten av 1970-tallet var Vest-Sahara en spansk koloni og het den gang Spansk Sahara. Da spanjolene trakk seg ut i 1975 hevdet nabolandene Marokko og Mauritania begge at de hadde krav på landet og at området hadde vært en rettmessig del av deres eget land før den spanske koloniseringen. Marokko gikk inn med styrker i Vest-Sahara og okkuperte hovedstaden samtidig som frigjøringsbevegelsen Polisario erklærte Vest-Sahara for selvstendig. Den internasjonale Haag-domstolen kom inn på banen og avviste kravene til Mauritania og Marokko. Mauritania føyde seg deretter mens Marokko fortsatte å ekspandere sin okkupasjon. Da FN forlangte en folkeavstemning ble det ignorert av marokkanske myndigheter. I stedet for å imøtekomme FNs krav iverksatte de en ”Grønn Marsj” hvor om lag 350 000 sivile marokkanere bosatte seg i Vest-Sahara. Med andre ord en ytterliggående opptrapping og eskalering av okkupasjonen.

Flyktningleirer i Algerie

Saharawiene er den opprinnelige befolkningen til Vest-Sahara. Halvparten av befolkningen ble drevet på flukt som følge av den marokkanske invasjonen på 70-tallet. Om lag 160 000 er fremdeles bosatt i flyktningleirer i Algerie i områder som regnes som ubeboelige. Flyktningene er helt avhengige av hjelp utenfra for å overleve. Nedgang i bistand har blitt en stor frustrasjonskilde og situasjonen er blitt forverret etter at bistandsarbeidere er blitt frarådet å reise inn i området.

FNs involvering
I 1992, etter 16 år med væpnet konflikt, kom en våpenhvile på plass med hjelp fra FNs spesialutsending. Det ble bestemt at det skulle bli avholdt en folkeavstemning om landets uavhengighet. I 2014 er FNs fredsbevarende styrke MINURSO (United Nations Mission for a Referendum in Western Sahara) fremdeles til stede med et forlenget mandat, og ser til at våpenhvilen blir overholdt. Man har derimot ikke sett noen enighet om folkeavstemningen de siste 20 årene. Det største konflikttemaet omhandler hvem som har stemmerett. Nye forhandlingsrunder startet i 2006 hvor Marokko gikk med på å gi området delvis indre selvstyre. Dette ble blankt avvist av Polisario som fremdeles ønsker seg en folkeavstemning om uavhengighet. Marokkanske myndigheter nekter å godta noe annet resultat enn at de fortsatt har kontroll over området.

Ressursforbannelse?

Vest-Sahara er et land rikt på naturressurser, slik som fisk, fosfat og antatte olje- og gassreserver. Disse naturressursene er ironisk nok med på å finansiere den marokkanske okkupasjonen. Den økonomiske aktiviteten i Vest-Sahara kontrolleres av den marokkanske regjeringen. De tilbyr skattelette og subsidier til de marokkanske bosetterne i de okkuperte områdene. Den internasjonale bevisstheten om de etiske dilemmaene ved å investere i det okkuperte området har økt, og mange utenlandske selskaper har trukket seg ut. Oljefondet har blant annet trukket seg ut fra flere selskaper i Vest-Sahara. Norske myndigheter støtter opp om FNs innsats for en politisk løsning på situasjonen. De ser det som viktig å avstå fra handel, investeringer og ressursutnyttelse, eller andre former for næringsvirksomhet som ikke samsvarer med lokalbefolkningens interesser.


Men så lenge det internasjonale samfunnet ikke er villige til å legge et ytterligere press bak gjennomføringen av vilkårene som ble nedfelt i våpenhvileavtalen fra 1992, vil de menneskelige og økonomiske kostnadene ved konflikten bare forverres.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *


*

Du kan bruke disse HTML-kodene og -egenskapene: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <s> <strike> <strong>